Jeg gikk en tur...

Fredag ettermiddag var en av de (mange) lange ettermiddagene og kveldene på stasjonen. Da jeg hadde lest halvannen bok etter jobb, fant jeg ut at det var på tide å ta saken i egne hender. Jeg slengte ipoden, identitetspapirer og kameraet i veska og traska i vei – mot byen. Det er godt å gå med musikk i ørene, for da hører jeg ikke alle tilropene jeg får, og tilværelsen føles en smule mer anonym. Da jeg hadde kommet meg nesten til kinoen i byen (for de som er lokalkjent, og det er jo noen av dere) hørte jeg ei ung jente som ropte navnet mitt. Jeg stoppa opp og fjerna musikken fra ørene, og jenta kom springende så fort hun kunne over gata. Hun prata i vei, og lurte blant annet på om jeg skulle ha engelsktimer på mandag. Jeg smilte og vekselvis nikka og rista på hodet – og ante ikke hvem jeg sto og snakka med. Med over fire hundre collegeelever jeg underviser i løpet av ei uke, har jeg fremdeles ikke sjans å huske alle ansiktene. Men jenta prata i vei som om vi var gamle kjente, og snart inviterte hun meg hjem til seg. Jeg tenkte at det kunne jo være trivelig, og snart befant jeg meg i et lite rom sammen med et lite utvalg av familien hennes.

Min elev i rosa topp. På tv-en viser de 15 år gamle Step by step-episoder...

Jeg ble sittende en stund, vi så på fotografier (som man gjerne gjør når man er på besøk hos kamerunesere), og hun og mora var svært så pratsomme. Blant annet syntes min lille elev det var for ille at jeg ikke var gift og at jeg ikke hadde noen unger. Merk dere hvordan dette ikke henger sammen. Det at jeg ikke er gift, utelukker virkelig ikke på noen som helst måte at jeg har en unge eller to. Hun tilbød seg kjapt å gi bort sin egen storebror til denne hvite engelsklæreren, men der måtte jeg smilende takke nei. Ingen planer om det!

Før jeg gikk hjemover igjen, rakk jeg å forstå at hun går i en av torsdagsklassene mine. Det begrenser utvalget til to hundre elever, så nå gjenstår det bare å leite seg fram til riktig jente som jeg kan gi et lite husker-du-da-jeg-var-på-besøk-nikk.

Ledig hybel i Oslo fra høsten?

Skulle trodd at jeg, organisert som jeg er, hadde avklart dette for lenge siden. Men jeg har altså ikke det. Og snart rammer de harde fakta meg: om en drøy måneds tid er jeg på vei nordover og om enda noen måneder er jeg atter student på Blindern igjen – uten at jeg foreløpig har tenkt på hvor jeg skal bo. Har noen et ledig rom? Er ikke kravstor, men høyhastighetsinternett (hvilket flott ord!) og vaskemaskin (oppvaskmaskin?) lyder virkelig som musikk i mine ører. Selv kan jeg stille med bok- og filmsamling, en afrikansk treelefant samt Aftenposten (morgen- og aftennummer).

Om du har rom ledig i kollektiv eller kjenner noen som mangler en kollektivkamerat, send meg en mail på anettenesvold @ gmail.com, en mail som inneholder detaljer som pris, adresse, hvem som bor der, hvor stort det er osv.

Familiebesøk

En måned eller to for seint ute: litt bilder fra besøket jeg hadde av mor og far og Elisabeth!

Mamma og jeg hos min faste stoffleverandør på Petit Marché



Hos den heldige skredderen som får æren av å sy alle mine kreasjoner - måling og diskutering av modeller


I mellomtida sto far på gata og venta. Sånn er det å være mann!


Mamma sammen med den ene førskoleklassen

Den lille jenta syntes det var litt mye på en gang å måtte skrive tre-tall og ha besøk av de fire hvite menneskene - så hun tissa like godt på seg.

Mangosesong og facebook

Mango og facebook en del av livet her i Ngaoundéré for tida, så tenkte jeg skulle si noen få ord om begge deler;

Trender i cyperspace når litt treigere ut til oss her i broussen enn hva det gjør i alle andre deler av verden. De siste ukene (månedene?) har jeg jevnlig mottatt mailer fra venner og bekjente om at de har lagt meg til som venn i facebook…men jeg har liksom ikke hatt overskudd, tid eller internetthastighet som har tillatt meg å kikke nærmere på fenomenet. Men nå er jeg (endelig) tilkobla dette nettverket. Ingenting går kjapt her nede, men jeg klarer stort sett å legge til en venn eller å oppdatere profilen hver gang jeg er innom. Men når det er gjort har jeg ikke tålmodighet til å sitte lenger og vente på at sider skal åpne seg. Venner/kjente/perifere bekjente: det er bare å legge meg til som venn…det er lettere enn at jeg skal finne dere!

Har litt aggressive følelser for facebook; ser at potensialet for mange artige timer ligger gjemt et sted – det er bare så vanskelig å utnytte det til fulle her i Kamerun. Det er vel kanskje med andre ord internetthastigheten her nede jeg har aggressive følelser for!

Mangosesong, derimot! Namnam! Misjonsstasjonen er overfylt av digre mangotrær, men må innrømme at jeg inntar den litt late varianten. Hvorfor klatre i trær og risikere liv og lemmer (bokstavlig talt, faktisk – hvert år skader noen seg under mangoplukking!) når mangoselgerne kommer på døra til alle døgnets tider? Prisene varierer litt, alt fra ei knapp krone til opp mot halvannen…og jeg kjøper gjerne mango for tolv kroner (les: ei halv dagslønn for kokka vår) når jeg først kjøper. Og smaken! Åh…det er så godt at det virkelig ikke kan sammenlignes med den utvanna varianten man finner overprisa hjemme. Det sklir ned noen mangoer til dagen…og jeg må jo virkelig bare nyte det den stunda det varer.

Værforandringer

Et hyppig spørsmål i mailene jeg får fra Norge, er hvordan været her i Sør er. De fleste har fått med seg fra bloggen at det kom ei regnbøye her for noen uker siden, og folk lurer på om det nå regner hele tiden, om jeg fryser osv osv.

Da er det på plass med litt oppklaringer! For ja – regntiden har endelig kommet. Etter den første regnbøya i mars gikk det noen uker før regnet viste seg igjen; og det er ikke før etter at haldingene reiste at regnet har kommet sånn noenlunde regelmessig. Nå er det stort sett ei kraftig regnbøye hver dag. Regnbøyene er en deilig tid på dagen! Foreløpig pleier de å komme midt i middagshvilen min. Jeg liker å sitte på verandaen, lese ei bok og få med meg hele underholdningen. Først blir himmelen mørk. Så begynner det å blåse kraftig. Trærne svaier i vinden, og jeg hører de velkjente tappelydene fra bølgeblikktaket samt torden langt unna. Det blir kaldt. Så kommer pøsregnet. Det høljer ned, tordner og lyner – og i løpet av en halvtimes tid er det hele over. Det lukter friskt og godt og regn, og temperaturen er (forholdsvis) kjølig og behagelig resten av dagen. Og det gjør godt – for timene før et regnskyll er gjerne uutholdelig varme.

Ranveig (sjefsmisjonær) sa til meg i høst at tørketida, jo da, det er akkurat som vinteren hjemme i Norge. Alt dør, alt går i dvale; og naturen våkner ikke til liv igjen før etter det første regnskyllet. Da begynner våren! Jeg klarte ikke helt å skulle se likhetstrekk mellom en kald vinter i Norge og en uutholdelig varm tørketid her i Kamerun, men jammen ser jeg jo at hun (naturligvis) hadde rett. Jeg har skikkelig vårfølelse for tida, alt spirer og gror rundt oss…og mellom husene ligger det til og med et lysegrønt dryss av ferskt gress. Det begynner å bli så pent overalt nå!

Så noen småfilosofiske betraktninger, sånn helt på tampen. Jeg må innrømme at denne endringen fra tørketid til regntid fascinerer meg. Det er rart å ha hatt blå himmel og steikende sol hver bidige dag i fem måneder; og så plutselig en dag er himmelen full av skyer – og da er det slutt på den blå himmelen. Av en eller annen grunn føles dette mye rarere enn årstidene hjemme i Norge. Der er det riktignok sommer, høst, vinter eller vår – men når det er vinter kan det være rolig, det kan være vind, det kan regne, det kan snø, det kan sludde, det kan være sol, mildt eller sprengkaldt, eller blå himmel, sprengkaldt – ja, dere skjønner poenget. Her er det ingen variasjoner. I tørketida er det sol og blå himmel – i regntida regner det ikke nødvendigvis hele tiden, men det er i hvert fall slutt på den blå himmelen. Dersom nå det gav noen mening.

Ps: jeg har faktisk begynt å sove med dyne igjen nå. Dyne er virkelig en god og myk ting!

Gospel Singers-øvelse

Konserter i Kamerun

Kirkekonserter her i Kamerun er en helt unik opplevelse. Jeg har vel ikke vært på så altfor mange av dem…og kan kjapt ramse dem opp: dedicace (release)-konsert til Gospel Singers og Voix Angelique, Voix de l’Esperance-konsert i Sykehuskirka (med Gospel Singers som pauseunderholdning), Credo-konsert i byen, samt et par private intimkonserter på biblioteket her på misjonsstasjonen…men alle konsertene har hatt sitt eget spesielle særpreg. Dedicacen til Gospel Singers var den aller første, og det var da jeg innså at afrikansk kormusikk ikke nødvendigvis er en fryd for øret. Snarere tvert i mot. Det afrikanske lydbildet er mer skjærende, på en måte…og det er ikke så viktig at alt er åtti prosent rent heller. Dette sammen med lydanlegg som ikke virker svært bra og som dessuten ikke håndteres av svært dyktige lydmenn gjør at selve konserten som musikkopplevelse ikke ligger i toppsjiktet. Men – som opplevelse for øyet og rytmefoten er konsertene vel verdt et besøk! Gospel Singers-dedicacen ble for øvrig krydret med svarte gresshopper som hoppet mellom benkeradene – til stor fryd for dem som satt rundt Astrid Katrine og meg og som ble underholdt av kvinnelige hyl og febrilsk vifting med armene. Dedicacen til Voix Angelique har jeg skrevet om før her – det var da jeg måtte opp og si hvor mye jeg ville betale for den nye plata (en slags tvangs-auksjonering). Voix de l’Esperance-konserten i Sykehuskirka var nok et eksempel på masse støy i mange timer…men man går i hvert fall derifra med et smil om munnen og et ønske om å kunne danse som en afrikaner. Jeg gikk på Credo-konsert temmelig desillusjonert og tenkte at dette kun skulle bli en annerledes lørdagskveld – men Credo var faktisk bra!! Svært bra!



Etter at søndagsmiddagen var inntatt på Meilleure i går, kjørte Reinert Berge (millenniumskirkebygger) og jeg til Burkina for å gå på nok en konsert; en utekonsert med koret Armée du Salut, hvor noen venninner av meg synger. Konserten var en slags minnekonsert over et kormedlem, Justin, som druknet for ett år siden, og på innbydelsen sto det at den skulle begynne klokka 14. Litt seine var vi, klokka var 14:40 da vi parkerte bilen; men vi tenkte at vi måtte jo regne med en viss afrikansk forsinkelse. Og det hadde vi rett i. Da vi kom var vi de eneste publikummere som hadde innfunnet seg, og kormedlemmene holdt ennå på med å pynte scenen. Vi ble henvist til noen hvite plaststoler helt framme, men vi hadde ikke sittet der mange minuttene før det begynte å regne. Da var det inn med benker og stoler under et halvtak, mens scenen ble ferdigpynta og anlegget rigget til. Halv fire var regnet over og vi kunne bære benker og stoler ut igjen. Publikummere strømmet til, og da konserten begynte presis klokka fire var hele skoleplassen i Burkina stappfull. Det krydde av mennesker, og det var til og med en mann som gikk rundt med en stokk og jaget barna bort fra scenekanten.

Ellers inneholdt konserten alt hva en kamerunesisk EELC-konsert bør inneholde: skriftlig program i to deler, en masete og slitsom mann som snakker masse i mikrofon, bønn av en prest/evangelist/misjonær, hilsen fra presidenten i koret, pauseunderholdning og afrikanere som danser opp og ned midtgangen for å prøve å feste en mynt i panna på sangerne. Sitter mynten fast er det bra; det viser at det svettes og arbeides som jo hører til når man er solist og/eller korist på en stor konsert. I tillegg til alt dette, kunne Armée du Salut også by på noen ekstra finesser som et resultat av at dette var en minnekonsert. Det var to spesiallaga sanger til ære for Justin, og den eldste søstera hans måtte opp på scenen for å si noen velvalgte ord. Og da konserten egentlig var over, helt på slutten, skulle to publikummere opp på scenen og velge ut en sang hver fra repertoaret til koret som de skulle synge om igjen. Og naturligvis – disse to var moren til Justin og Reinert og/eller meg. Vi var virkelig betydningsfulle der vi satt helt fremst på plastikkstolene. Men da konfransieren etterpå skulle ha oss med på bilde sammen med koret og familien til Justin – da stakk vi. Fikk nå være måte på!


Dette ble laaaangt innlegg - trøster meg med at det er svært frivillig å lese! Og sånn apropos: det er fremdeles lov å kommentere... Jeg veit dere leser, men jeg ser ingen spor etter dere!

Couscous

Bilder fra couscouskurset i påsken

Ivrige blogglesere har nok fått med seg at couscous er den nye livretten min. Tirsdag i påskeuka holdt Bernatte couscouskurs for oss, og med mine nyervervede kunnskaper var det ingen vits i å hvile på laurbærene. Bernatte har kjøpt og malt en fin blanding av maismel og maniocmel til meg, og melblandingen ligger nå og tørker utenfor Solbu. Snakk om å ha blitt afrikansk kvinne! Jeg har alltid synes det er så pussig med dette melet som ligger og tørker utenfor husene til folk…og nå er det altså mitt eget mel som ligger til tørk.

I kveld skal jeg lage couscous og omelett! Det er en helt fantastisk rett som Bernatte introduserte for oss…og svært mye lettere enn å lage saus og koke kjøtt…

Avskjed

Søndag ettermiddag gikk toget retning sørover for Astrid Katrine, Kari Helene og Tor Marius. Seks måneder sammen i Ngaoundéré er ugjenkallelig over, og det er ikke fritt for at stemningen er litt småtrist i Solbu i dag. Fra å ha to svært hyggelige jenter rundt meg tjuefire timer i døgnet, er jeg plutselig alene. I to måneder skal jeg nå bo for meg selv. Tre jenter sammen pleier ikke være suksessoppskriften på et trivelig husvær, men det har virkelig gått over all forventning. Forandringen blir stor, og raskt kan jeg summere opp at det heretter er…

…ingen å klage sammen med over at klesvasken krymper i strykinga (ja – for den gjør det, altså!)

…ingen å se romantiske jentefilmer med om kveldene, med hjemmelaget pizza og pamplemoussebrus

…ingen jenter å gå i kirka med på søndagen og vite at vi har alle de mannlige kirkegjengernes øyne på oss. Det er nemlig ikke like bekvemt å være den eneste unge, hvite jenta i kirka! Hmm…dette gjelder for øvrig overalt – jeg blir så mye mer synlig når jeg er alene, all oppmerksomheten kommer til meg og blir ikke delt opp på de to andre… Hjelp jeg høres innbilsk ut!

…ingen som kan hviske meg i øret hvilket nummer i salmeboka det var vi skulle synge

…ingen å prate med om de siste frieriene våre (derimot blir nok det neste frieriet Kari Helene og/eller Astrid Katrine forteller meg om, desto mer seriøst og viktig!)

…ingen å kjøpe stoff, diskutere klesmodeller og deretter gå til skredderen med

…ingen å sitte og se fotballkamper med og samtidig skravle med om livet og døden og gutter og jobb og framtid og fortid. Sukk.

…ingen å gå tur sammen med inne på stasjonsområdet om seint om kveldene (eneste tida det er brukbar temperatur å gå i) og samtidig skravle med om livet og døden og gutter og jobb og framtid og fortid.

…ingen Kari Helene å svømme sammen med og samtidig skravle med om livet og døden og gutter og jobb og framtid og fortid.

…ingen Astrid Katrine som baker boller og kanelboller og cookies etpar ganger i uka. Nå må jeg bake selv! Heldigvis fylte hun opp fryseren før hun stakk…

…ingen som holder maten varm når jeg sliten kommer hjem klokka halv tre etter fire timer på college

…ingen som prøver å muntre meg opp når jeg er sliten etter fire timer på college

…ingen å kjøpe brus sammen med på onsdager etter vi har undervist på kvinnesenteret

…ingen samboere å spør til råds når sykdommer eller andre skader melder seg

Jenter – takk for seks flotte måneder!

Heretter skal jeg se på den lyse sida og glede meg over at det er første og siste gang i mitt liv at jeg i to måneder skal bo alene i et hus med tre soverom, stor stue, bad og kjøkken. Har planer om å sove i det ene rommet, ha klærne i et annet, og begynne å pakke i det siste rommet. Må nyte luksusen før det er tilbake på knøttliten hybel i Oslo!

Påske

* avskjedsmiddager og avskjedsfester for Hald-studentene og den amerikanske familien Nelson
* fellesfrokost for alle hvite på stasjonen hos jentene i Solbu
* tur til Tellofossen (igjen)
* couscous-kurs (så nå kan jeg lage kamerunesisk couscous. Nam-nam!)
* besøk av kamerat fra Oslo
* påskeegg og masse jenteblader fra Norge
* regn nesten daglig!
* mao slutt på fredelige soldager i bassenget...
* allikevel skrekkelig varmt!