The Mission

Lørdag kveld fant Einar og jeg ut at vi skulle koble av fra sammensuriet av nesten-fransk og norsk som vi omgir oss med, og stikke ned på det gamle, norske internatet for å se en film og være litt vestlige. Valget falt naturlig nok på åttitallsklassikeren ”The Mission” med Jeremy Irons og Robert De Niro i hovedrollene. Vi tenkte at to uker som nesten-misjonærer på et misjonsfelt i Kamerun ga oss tilstrekkelig med bakgrunn for endelig å kunne skjønne de dypere strukturene som ligger til grunn for filmen, og gav oss grunnlag for å sammenligne dagens misjonærliv med Jeremy Irons.

Hva vi så lærte? Vel, det var vanskelig å drive misjon på 1700-tallet. Eksempelvis: å komme seg til misjonsfeltet er bare barnemat i dag. 15 timers biltur er småtteri mot mange dagers kryssing av jungelen og kryping opp en foss. Kultursjokket var dessuten større tidligere, for de innfødte danset rundt omkring iført ingenting annet enn et lendeklede. Har enda til gode å se noen kamerunesere danse halvnakne rundt oss. Til sist hjelper det på roen og freden i samfunnet at a) Ngaoundéré faktisk er i Kamerun (og ikke må kjempes om av koloniherrer), og b) at det ikke er noen potensielle slavehandlere i området.

Seriestart: Presentasjon av våre ansatte

Bosco er vår gøyale og gode gartner – som trenger penger til videre skolegang. Han luker, vanner og planter, og nå ser det riktig så ordentlig ut i hagen vår! I dag hadde Bosco og jeg en fascinerende samtale om rosene mine. På fransk!! Rosene har sprunget ut nå de siste dagene, og samtalen fløt – om ikke akkurat lett og ledig – så i hvert fall brukbart om rosene og hvordan han måtte beskjære dem for at de skulle springe ut igjen. Han kunne også peke ut hvilke av plantene som kommer til å få blomster, og skjønte vi hverandre rett kommer jeg til å ha en svært så blomstrende og fin hage om noen uker. Bosco er for øvrig ”arvegods” fra Leif Arne og Olav (fjorårets ettåringer), men vi er svært takknemlig for å kunne overta ham!

Ut-av-Ngaoundéré-opplevelse

Etter to uker i Kamerun var det endelig på tide å se noe annet enn misjonsstasjonen og le petit marche (markedet). Kjenner jeg har vært litt rastløs disse siste dagene, og har hatt behov for å gjøre noe litt annet enn å bare bevege meg fra leiligheten og ned til den norske skolen hvor vi har franskundervisning. Anledningen bød seg i dag!

Finn Ove har fått i oppdrag å være veileder for en ny ”prestelærling” i Nom Kaudi, en landsby en times kjøretur nordøst for Ngaoundéré. Nanoa skal jobbe ett år som prest i en landsbykirke før han kan bli ordinert, og vi kom for å bivåne innvielsen av ham. Området hvor kirken hans ligger er dominert av islam, og å drive en kristen kirke kan være tøft. Nanaoa vært muslim selv, så vi håper og tror at han kan kunne formidle evangeliet på en måte som når inn til muslimene.

Gudstjenesten foregikk på fulani og fransk, så det var noe begrensa hva jeg fikk med meg. Men det var artig uansett – med sang og presentasjon - og høytidelig og fint da familien til presten kom fram, og Finn Ove ba for dem. Etter gudstjenesten fikk vi omvisning i den nye presteboligen. Må si at prestegården i Eikedal er et litt annet syn! Her var det heller dårlig møblert; alt familien hadde var et skap og ei enkeltseng. Ikke mye fordelt på tre rom og fem personer! Månedslønnen til en prest ligger på 500-600 NOK, og i fjor hadde kirken bare hatt råd til å gi lønning åtte av årets tolv måneder. Da sier det seg selv at stoler og vindusglass ikke kan bli prioritert i en familie med tre små barn.

Trenger noen et ekstra bønneemne for uken, kan jeg jo oppfordre til å Nanaoa, Atta og deres tre sønner i tankene.

Bursdagsfeiring og "familiebilde"

Søndag feiret vi 6-årsdagen til Einar (”lille-Einar”) og 2-årsdagen til Peder. Etter gudstjeneste og middag på en av byens bedre restauranter, disket Stine opp med kaker og horn. Smakfullt og koselig! Etter kaffe og kaker var det tid for den tradisjonelle bønne/familiesamlingen som vi norske har hver søndag. Det var første gangen vi alle var samlet, og jeg benyttet da anledningen til å knipse et bilde av den lille norske kolonien her i sør.

















Dere er jo nordmenn og opptatt av vær, derfor;
”Store-Einar” går med regnjakke, for det er regntid her i Ngaoundéré nå. Det varierer visstnok litt hvor mye som kommer, men søndag var temmelig ekstrem. Det regnet og tordnet rett over hodene våre. Er glad jeg er kurert for tordenskrekken jeg hadde da jeg var liten, for her kan det virkelig drønne ille! Regnet gjør at det er skikkelig grønt og frodig her nå, men det kan naturligvis også skape problemer. Vannet fosset inn på den norske skolen (DNS) her på søndag, så stakkars vaktmester der nede har litt å styre med.
Var litt bekymret for Afrikavarmen før jeg reiste, men det er overraskende brukbart. Er glad for regntiden! Det er bare godt og varmt, ikke ubehagelig. Ryktene sier det blir varmere når november og desember kommer, men foreløpig tar jeg ikke sorgene på forskudd.

Ettåringene – ingen afrikanske kokker

Tirsdag var første dagen Einar og jeg var uten hushjelp og uten noen middagsinvitasjon; og derav første gang vi måtte lage vår egen middag. Fram til da var alt jeg har gjort på kjøkkenet å koke kaffe og tevann, samt å finne fram brød og pålegg. Unnskyldningen er naturligvis at matlaging i Ngaoundéré ikke er så lettvint som matlaging i Oslo. Noen stor kokk er jeg ikke i Oslo heller, men jeg klarer da å koke sammen noe med hjelp av Toro og Knorr. Før jeg kom hit hadde jeg ikke tenkt over hvor avhengig jeg faktisk er av halvfabrikata – her må jo til og med risengrynsgrøten lages fra bunnen av. Emilienne var svært oppgitt over meg da jeg ikke visste hvordan jeg skulle lage risengrynsgrøt av ris og melkepulver! Og skal vi lage noe annet enn loff, må kornene vaskes, tørkes og males. Jeg gjentar; takk for Emilienne!

Men tirsdag måtte vi altså til pers. Det skulle være svært lettvint, fant vi ut, både fordi vi ikke har fått utstyrt kjøkkenet vårt med ingredienser som jeg drar kjensel på, og fordi vi strengt tatt ikke trenger å spise treretters middag hver dag. På menyen sto tortellini med kjøttfyll (innkjøpt i Douala) og stekt mais (kjøpt tidligere på dagen). Enkelt og greit, ikke så langt unna et hastverksmåltid i Oslo.

Vår kamerunesiske venn Bernard kom på besøk i begynnelsen av prosessen, og uttrykte med en gang en stor overraskelse over at jeg i det hele tatt befant meg på kjøkkenet. På tross av at det bare er Einar som veit at jeg ikke klarer å tenne gassstekeovnen vår, har jeg ikke klart å gi inntrykk av å være noe stort husmoremne her i landet, ser dere! Bernard så på det som sin oppgave å lære oss (hovedsakelig meg siden jeg jo er jente) å lage mat i Afrika, og poengterte først at det sto på pakken at pastaen skulle serveres med kjøttsaus, og deretter at vi hadde altfor mye vann i gryta. For mange kokker osv. Etter noen minutter med fullstendig ignorering av ham fra min side tok han hintet og gikk hjem. Og godt var det. Einar og jeg hadde behov for å være alene med det stusslige resultatet av kokekunstene. Pastaen smakte nesten som i Norge, men maisen var vanskeligere å få bra til enn hva vi trodde. Tross koking forble den steinhard. Og da vi skulle steke den, resulterte det i litt svidd overflate og masse (masse!!) røyk i hele leiligheten. Smaksmessig ser jeg klare paralleller til RGs gourmetaften for noen år siden - da risen ble røkt og ikke kokt - for dem som var med på det.

Målet for de nærmeste to ukene (vi har god tid i Afrika og setter oss ikke umulige mål), er derfor å lage en vellykka pizza. Det skal jeg få til nå når Emilienne har laget kjøttdeig av indrefileten vi kjøpte på markedet i begynnelsen av uka…!

Ps: Tusen, tusen takk for alle kommentarene! De varmer virkelig mitt hjerte! 

Ankomst Ngaoundéré

Nå har jeg da endelig fått gjort sånn halvveis kameruneser av meg. Lørdag kveld ankom vi Ngaoundéré, etter femten timers kjøring fra Yaoundé. Finn Ove (misjonæren som var reiseleder for Einar, Annbjørg (ny lærer/rektor på den norske skolen) og meg) kalte det ekstremsport a la Afrika - og det var det virkelig. Det var godt å slappe av noen dager etter den kraftanstrengelsen! Siden lørdag har vi hilst på folk, vært litt på markedet i byen og kikka, egentlig bare tatt det med ro. Nå i dag, torsdag, var første dagen vi egentlig har kommet litt i gang. Franskundervisning fra åtte til to; tror jeg må få lov å kalle det også litt ekstremsport. Føler meg tilbake på barneskolen; med tavleundervisning, kart på veggene og en lærer med masse krittstøv på skjorta. Eneste forskjellen er jo at vi bare er to elever, så ikke mulig å sluntre unna med verken skulking eller soving i timene. Nå har vi to uker og en dag til igjen med franskundervisning. Blir spennende å se hvor mye vi klarer å lære! Foreløpig går det litt comme si comme ca, men verken Emelienne, hushjelpen vår, gartneren eller altmuligmannen snakker engelsk, så jeg får da prøvd meg litt.

Da vi kom hjem fra skolen i dag hadde Emelienne laget den første middagen til oss. Det var godt! Forrett med grønnsaker (avokado, tomat, agurk og paprika), og kjøtt med peanøttsaus og ris til hovedrett. Det gikk en halvtime før vi orka å spise desserten (fruktsalat). Kan fint leve sånn som dette…

Bloggediblogg

Etter sterke oppfordringere fra venner, NMS/NMS U og ikke minst andre ettåringer, fraviker jeg med enkle tastetrykk alle mine prinsipper. Jeg skriver. Jeg formidler. Jeg blogger.

Bloggåpning med et bilde av Kamerungjengen. Fra venstre Leif Arne og Olav, de to ettåringene i Ngaoundéré i fjor, samt Einar og meg, som høsten 2006 overtar stafettpinnen.