Jeg har vært i Kamerun i to måneder nå, men ennå har jeg ikke kommet meg på safari. Det er fremdeles regntid og for høyt gress til at det er noe særlig vits i å ta turen nordover hvor dyrene befinner seg. Men jeg har da allikevel vært i nesten-nærkontakt med dyr!
La meg få begynne med den første opplevelsen. Det var i forrige uke, og jeg hadde tatt lagsfolka med på markedet. Bilen vår virka ikke, og vi sto og venta på at Jan Erik skulle plukke oss opp i sin bil. Jeg kjøpte noen ferske peanøtter av ei dame langs veien. Plutselig kom det en mann bort til oss. Han hadde langt hår og fillete klær - en såkalt "fou" (galning) tok jeg ham for å være - og en pose i hånda. Vi prøvde å overse ham, men fikk med oss at han tok fram en cassava, la den på bakken og begynte å snakke i kjapt tempo på noe som verken var norsk, engelsk eller fransk. Akkurat da jeg var ferdig med å betale for peanøttene og skulle snu meg mot de andre, dro mannen fram en stor, levende slange fra posen!! Først skjønte jeg ikke helt hva han egentlig drev på med, men snart begynte han å slenge slangen rundt seg mens han holdt den i halen. Anja sprang unna, og også Svein Jarle, Miriam og Kristine forsvant. Selv rygget jeg, redd, men turte ikke å bare springe ut midt i gata heller. Mannen kom nærmere meg. Slangen var bare litt over meteren unna meg, buktet seg mot meg, glinset i sola. Jeg fikk fullstendig panikk, og begynte å skrike og hyle at han måtte få den unna meg. Livredd som jeg var skreik jeg på norsk, men meningen var da klar og tydelig uansett. Og heldigvis: uten at jeg klarte å egentlig registrere hva som skjedde forsvant både slangen og mannen, og jeg fikk samlet sammen de norske ungdommene som var omtrent like skrekkslagne som meg selv.
De lærde misjonærene strides litt om hvem og hva denne mannen var, men antakelig er han en tradisjonell trollmann, en marabou. Afrikanere er (naturlig nok) redde slanger, og marabouer bruker slanger for å få respekt og vise at de klarer å temme selv de farligste dyr. Ranveig sa forøvrig at til og med at hun aldri hadde hørt om noe sånt før, og hun har da bodd her mesteparten av livet sitt.
Den andre traumatiske opplevelsen fant sted i mitt eget, nye, flotte hus - to dager etter at jeg flytta inn. Jeg var forholdsvis sliten etter ei uke med besøk, hadde vært ute en tur om kvelden, og så fram til en rolig kveld med film og norsk te. Men da jeg skulle gå gjennom gangen som skiller stua og soverommet mitt, registrerte jeg såvidt i øyekroken en stor, svart haug med noe som rørte på seg langs dørkarmen. Jeg kastet et blikk på det – hoppet høyt. Dørkarmen var full av noen små, lysebrune dyr som kravlet oppover mot taket.
Det verste jeg veit er insekter!! Jeg får frysninger til og med av marihøner. Jeg sto og skalv midt i stua, før jeg fikk summet meg til å innse at jeg trengte hjelp. Ikke hadde jeg insektspray, og ikke hadde jeg mot til å nærme meg dyrene alene. Stakkars naboen min, Annbjørg, fikk seg et besøk søndag kveld. Og det ble Annbjørg som måtte sjekke resten av huset for dyr, samt spraye gift på de ekle krypene. Tre steder fant vi dyr! Riktignok bare store mengder dyr det ene stedet i stua, men allikevel. Det ble ikke noen trivelig filmkveld med megselv og norsk te, jeg lå i senga på rommet mitt (som var det eneste giftfrie rommet i huset) og følte det krøyp insekter på meg hele tiden.
Det skulle dessuten vise seg at det ikke var så lett å bli kvitt utøyet. Vi tror kanskje det er termittmaur, men helt sikre er vi ikke. Tre dager på rad har jeg nå sprøytet gift rundt om i hele huset, og i går sprøytet Jan Erik silikon inn i hullene langs karmer og gulv i huset mitt. Allikevel; jeg kan ikke gå rundt i huset uten å kikke engstelig langs veggene og gulvet, spesielt der jeg veit det har vært hull. Mitt koselige hus er plutselig ikke så attraktivt lenger...
ps: for de lokalkjente: jeg bor i det huset som Johannes og Åslaug bodde i i fjor. Det som ligger ved siden av det gamle, norske internatet.
Alle lærerne hadde fri, og lærere fra hele provinsen var samlet på festplassen i byen. Det var denne uka vi hadde besøk av krussen, så vi var med andre ord en stor gjeng som dro; krussen, Annbjørg, Einar og meg selv. Som hvite og gjester og attpåtil korrekt antrukket lærere, satt vi som det seg hør og bør bare etpar rader bak dagens storheter, nemlig sekretæren til guvernøren, skolesjefer osv. Selve programmet besto av flere lange taler på fransk, og bandet til Gospel Singers som spilte lovsanger i pausene. Til slutt marsjerte lærerne noen hundre meter, før det var tid for feiring av seg selv og læreryrket resten av dagen. 
