Søndagstur til Mbé

Utsikt over Dii-sletta

Søndag etter kirketid satt Annbjørg og meg oss i bilen for å innta middag og kirkekaffe i Mbé, en tidligere norsk misjonsstasjon halvannen times kjøring unna Ngaoundéré. Her hadde familien Kaldhol (Finn Ove, Ranveig og sønn Øystein) tilbrakt helga. For meg ble det en ”for siste gang kjøre nordover og ned fallesen (bakkene ned fra platået som Ngaoundéré ligger på)”-tur.

Motorstopp i bakkene ned mot Dii-sletta. Sjåføren ligger i skyggen under lastebilen og slapper av

Snart i Mbé!

Ranveig shopper mango på vei hjem

Triste tider

Om temmelig nøyaktig ei uke lander flyet mitt på Sola. Det merkes på alle kanter at jeg nærmer meg slutten på oppholdet mitt her i Kamerun – og triste avskjeder (med kamerunesere, vel og merke) er allerede godt i gang. Jeg vil ikke hjem! Jeg liker ikke å tenke på at det jeg heretter gjør, antakelig blir gjort for siste gang her i landet. Skal ikke ta meg bryet med å ramse opp detaljer, men nevner som eksempler kamerunesiske venner, kamerunesisk mat, kamerunesisk natur, kamerunesisk vennlighet, kamerunesisk gudstjensteliv, kamerunesisk-fransk, kamerunesisk klesmote og kamerunesisk avslappede holdning til alt. Jeg kommer til å savne det alt sammen så altfor mye!!

I stedet for å fokusere på alt det jeg reiser i fra (da blir nemlig øynene merkelig våte), prøver jeg å tenke på og glede meg til alt som ligger hjemme og venter på meg. Familie, venner og Dinah (hunden). Snart en nyfødt baby hos Lill Åshild. Hermetiske fiskeboller i hvit saus med poteter. Brokkoli og blomkål. Melodi Grand Prix. Dobbel latte. Smash. Kjølig luft. Lange, lyse kvelder. Kino. Muligheten for å gå ute alene etter klokka seks. Fersk mozzarellaost. TV. Ruccolasalat. Jo da – lyspunktene finnes da der oppe i landet mot nord.

Dessuten: dagene flyr av gårde, og jeg informerer om at jeg denne siste uka ikke kommer til å prioritere internettrommet. Jobbing, pakking og avskjeder fyller dagene mine, foreløpig er allerede fire av seks dager fullstappa med program. Jeg kjenner allerede at jeg misunner de heldige haldingene som hadde ei ukes påskeferiefri før de dro hjem. Skjønner ikke hvordan jeg skal rekke full jobbing pluss alt det andre som skal gjøres før jeg setter meg på flyet nordover!

Hos skredderen i Burkina

Jeg blir litt småmobbet her nede fordi jeg bruker mye tid og penger på stoffmarkedet og hos skredderen. Men det er så moro!! Jeg kommer til å savne å gå på pagne-shopping og deretter ta stoffet med til skredderen. Det er så utrolig gøy å gå og vente på resultatet! Ikke alltid blir det like bra, men noe av det kommer jeg da til å ta med meg hjem. Og jeg trøster meg med at om mange av omslagsskjørtene er litt vel afrikanske, går det faktisk an å lage puter og duker av stoffet i steden for.

Denne gangen var jeg hos skredderen med mitt dyreste stoff-kjøp her i Kamerun. Vanligvis betaler jeg mellom 60 og 120 NOK for seks meter stoff, men nærmere 450 norske kroner gav jeg for det rosa stoffet som skimtes på benken. Det er i drøy overkant av hva den jevne kameruneser kan bruke på stoff i året! Men det finnes rike kamerunesere og rike misjonærer (ettåringer) som tar seg råd. Dette skal bli en tradisjonell kamerunesisk festdrakt, og jeg er svært spent på resultatet!

Det er min venninne Monique (øverst, i kamerunesisk kjole) som hjalp meg med å finne stoffet og finne modell til overdelen på drakten.

Lillesøsteren til Monique, og en av de tidligere engelskelevene mine på Col Prot.

Her iført skoleuniformen.

Ps: Burkina er en bydel i Ngaoundéré

Avskjed II

Et liv som ettåring i et fremmed land innebærer for mange avskjeder. Enkelt og greit. Tittelen på innlegget mitt heter ”avskjed II” – men det burde egentlig hete ”avskjed nummer sekshundreogfemtini”. Det føles i hvert fall sånn. Misjonsstasjonen har blitt tømt sakte, men sikkert de siste to månedene. Kirkebygger Helge, feriehusansvarlig Gerd, kirurg Jakob og bygningsingeniør Jan Martin dro alle hjem til Norge før påske. Haldingene dro hjem i påsken. Sykepleier og julevertinne Solbjørg rett etter. Kirkebyggerne Reinert og Svein reiste hjem til Norge for et par uker siden, sammen med barnebarn Kristian og kone Inger. I tillegg kommer alle besøk vi har hatt her. Avskjedene har vært mange, og det endatil før jeg har forlatt Ngaoundéré selv. Men det – forlatt Ngaoundéré – gjorde altså familien Askjer og min ettåringskollega Einar på fredag.

Tross frykt for å såre noen, må det innrømmes at avskjeden i dag var blant de tøffeste. Einar og jeg skal riktignok bo i samme by neste år, men avskjeden med Askjer-familien var en temmelig endelig avskjed. Sånt er rart å tenke på når man har bodd noen få hundre meter unna hverandre ett år og sett hverandre så godt som hver dag – men faktum er jo rett og slett at sjansene for å treffes igjen ikke er så veldig store. De reiste sammen med Einar til Frankrike for en måneds språkundervisning, og skal deretter tilbringe den korte sommeren i Norge før de reiser ut til Ngaoundéré igjen til to nye år i misjonens tjeneste.

Askjerfamilien har vært det faste holdepunktet, de som alltid kjente kulturen og språket litt bedre enn en selv, noen å rådføre seg med i situasjoner som kunne oppstå – men også svært gode venner å gå på restaurant med, drikke kaffe med, le med og prate med om alt mulig annet. Dere kommer til å bli savnet; Stine og Jan Erik med deres tre flotte gutter Gregor, Einar og Peder!

Og Einar – takk for samarbeidet! Ikke mer ColProt, ikke mer panisk planlegging for å prøve å få til en kreativ engelsktime. Undervisningen hadde ikke funket uten deg; så takk for din erfaring og gode lag med barn!

Her på misjonsstasjonen i Ngaoundéré er vi nå fem nordmenn. Det er lærer Annbjørg, representant Ranveig med sin evangelistmann Finn Ove, misjonærveteran Erik samt meg. Jammen er det tomt, gitt!

Hipp, hipp, hurra!

Min første 17. mai-feiring utenlands nærmer seg slutten, og jeg er nøyaktig så sliten som jeg alltid var etter en lang nasjonaldag på Haua i gode, gamle dager. Kvelden i går ble tilbrakt hos Annbjørg, der kakebaking, marsipanlaging og potetsalatlaging sto på programmet. Var i seng klokka halv ett, så da klokka i dag tidlig ringte klokka seks var vel ikke ønsket om å stå opp svært stort.

Kubbespillet som gutta hadde laget i sløyden ble brukt i dag!

Strengt tatt har jeg knapt følt jeg har vært utenfor Norges grenser i dag, den norske nasjonalfølelsen er merkelig sterk blant nordmenn så langt unna hjemlandet sitt! Dagen har inneholdt akkurat hva en nasjonaldag bør inneholde. Pynting tidlig om morgenen, flaggheising, 17. mai-tog, fellesfrokost, leker med barna, grilling, is-spising – og kaker og kaffe om ettermiddagen med masse gjester.

Vi er 11 nordmenn her nå, og vi gikk alle sammen i tog rundt på stasjonen. Vi sang for visepresidenten i kirka, de amerikanske misjonærene – og da vi nærmet oss våre respektive hus måtte vi springe i forveien og stille oss på trappa sånn at toget kunne hilse på hvert enkelt hus det bor nordmenn i også.

Vi har vært heldige med været også. Det var skinnende sol da vi lekte og grillet om formiddagen, og etter en liten regnbøye i ett-to tida ble været igjen bra til ettermiddagen. Til kaffen hadde vi invitert de amerikanske misjonærene, samt kamerunesere som har oppholdt seg i Norge over lengre periode. (Deriblant fire tidligere Hald-studenter) De to norske elevene (Einar og Gregor) imponerte stort med å kunne 17. mai-historien og så godt som samtlige 17. mai-sanger utenat!

Melodi Grand Prix i Kamerun?

Den siste uka har jeg fått flere bekymrede mailer om hvordan jeg klarer meg i Kamerun nå i disse Melodi Grand Prix-tider. Det er klart, det holder hardt – men med utmerkede oppdateringer og vurderinger fra min kjære venninne Gunn-Bente, går det faktisk. Jeg har fått personlig vurdering av alle (!) sangene (semifinalebidragene + de sangene som gikk direkte til finalen), opplysninger før finalen om hvilke land som lå på toppen av bookmakerlistene, oppdateringer underveis i showene (hvilke land som skuffet på scenen i forhold til musikkvideoen og andre nyttige opplysninger) – og nå i etterkant har jeg fått lister over hvordan stemmegivningen gikk for seg, hvilket land som fikk flest 12-poengere osv osv. Det er mye interessant statistikk å lese! Det er nesten håpløst å komme inn på nettsider og aviser sånn at jeg får finne informasjon selv, så all takk til Gunn-Bente som lar meg få delta litt i gp-livet i år også!

Og – en heldig time på internett gjorde at jeg klarte å laste ned vinnersangen (Serbia) som ble sendt til meg på mail. Temmelig overraskende, men så brukte jeg da heller ikke mer enn fem minutter å komme inn på dagbladet.no den dagen. Et stort gp-lyspunkt i en varm Kamerun-hverdag!

Hjemreisedato er satt i dag

5. juni lander jeg etter all sannsynlighet på Sola.

Agurktid

Endelig, ENDELIG, finnes det agurker i Ngaoundéré igjen! Lørdag ettermiddag var jeg på shoppings i byen. Og der lå de; små, grønne og utrooolig fristende. Enkelte ting er man ikke klar over at man er omtrent avhengig av før man ikke har kunnet spist det på fem måneder! Jeg klarte knapt å vente med å spise dem før jeg hadde kloret dem (som vi gjør med frukt og grønnsaker her nede). Etter å ha satt til livs en halv agurk stående ved kjøkkenbenken, åpnet jeg høytidelig en leverposteiboks og nøt en helt fantastisk kveldsmat. Agurk, altså. Fantastisk!

Jeg kjøpte tre. Bildet tatt søndag ettermiddag. I løpet av et døgn har jeg mao spist over en hel agurk.

Når jeg først er inne på temaet agurker, kan jeg jo informere om at jeg aldri helt har tenkt over betegnelsen slangeagurk før jeg kom hit til Ngaoundéré. Som dere ser på bildet, kan så absolutt ikke kamerunesiske agurker kalles for slangeagurker! De er små og butte, minner nesten litt om squash. Men så lenge de smaker (tydeligvis helt fantastisk) godt, spiller jo det liten trille.

To bilder som egentlig burde ha vært posta under tidligere innlegg

Hagen min.. Dere som har besøkt meg/bodd med meg nå i vinter kan overraskes over hvor pent det nå har blitt utenfor Solbu!

De søte jentene som selger meg mangoer annenhver dag.