Sliten ettåring

Ingen kan komme og si at ettåringstilværelsen kun er en dans på myke roser. Einar sover støtt og stadig, han - på besøk hos rektoren på DNS og på biltur med Finn Ove.

Spørsmål og svar

De siste dagene har jeg gledet meg stort over tredjeklassingene til mamma. De er mine ivrigste bloggkommentatorer, og da får jeg jo ta meg tid til å svare på noe av det de lurer på!


Først og fremst: ja, jeg gleder meg masse til mamma (Cecilie), far (Finn) og lillesøster (Elisabeth) kommer om ei knapp uke! Mandag 19. februar ankommer de Ngaoundéré (byen jeg bor i) med tog, etter et par døgn på reisefot. De har koffertene fylt opp med norske godsaker til meg og mine samboere, samt filmer, blader og andre mer eller mindre nyttige ting. De skal være her i to uker, så det blir stas!

Det er hyggelig å få spørsmål om jeg har mange venner her! Det er nemlig ikke så veldig lett å få jentevenner her i Kamerun, for kamerunesiske jenter er litt stille og sjenerte. Men jeg har da fått meg noen. Guttevenner er det lettere å få, selv om det er litt kjedelig å hele tiden måtte si til dem at vi ikke har lyst å gifte oss med dem. Men det er gøy å ha venner som bor utenfor misjonsområdet, sånn at vi kan se hvordan de lever og hva slags mat de spiser til daglig. Ellers er jeg mye sammen med de to norske jentene som jeg bor sammen med, Astrid Katrine og Kari Helene. De er veldig snille!

Jenter på internatet til College Protestant

Akkurat nå her i Ngaoundéré er temperaturen veldig fin! Det er en del varmere enn en norsk sommerdag, men dersom vi holder oss innendørs eller i skyggen på den varmeste tida på dagen funker det svært bra. Om kvelden er det litt kjølig, og det kan være godt å ha på seg en genser. Men vi var på tur nordover forrige uke, og der var det varmt! Altfor varmt. Jeg sov veldig dårlig om nettene fordi det var så varmt.

Det er mange dyr i Kamerun. Men akkurat her i byen som jeg bor har vi bare vanlige husdyr. Sjefen min, Ranveig, hun har tre påfugler som går rundt omkring, og det er de mest eksotiske dyrene her. Men når vi kjører på veien nordover ser vi nesten alltid mange bavianer og antiloper langs veien. Og så er det noen nasjonalparker der man kan se mer apekatter og antiloper, elefanter, sjiraffer, krokodiller, flodhester og løver hvis man er heldig. Dere må spør Cecilie når hun kommer tilbake om hun ikke så noen dyr!

Jeg er ikke veeeldig god i fransk. Men jeg klarer meg helt greit, og det er morsomt å se at jeg snakker litt bedre for hver uke!

Vi har besøk av ei venninne som skal prøve å lære oss å lage peanøttsaus

Hjemme hos oss har vi en hushjelp som lager mat og vasker klær for oss. Hun har jobbet for nordmenn i maange år, så hun lager mest norsk mat, faktisk. Og når vi lager mat for oss selv, lager vi pizza, pasta, boller (Astrid Katrine er veldig flink å lage boller!), og annen mat som jeg pleier å spise hjemme i Norge. Men jeg spiser kamerunesisk mat andre steder. De har mye mat som er ganske så god! Couscous har jeg skrevet litt om tidligere, tror jeg. Det er mel (av mais eller noe de kaller maniok) som de putter i kokende vann og rører rundt til det blir som en slags hard grøt. Den spiser de sammen med tomatsaus, peanøttsaus eller andre sauser som de lager av blader de har her (for eksempel blader av maniok). Det synes jeg er veldig godt! Og spesielt peanøttsaus er helt fantastisk nydelig.

Astrid Katrine og jeg spiser middag på kamerunesisk vis - med fingrene fra felles tallerken

De har også en spesiell type bananer som de pleier å skjære opp og steke i stekepannen. Det kaller de for plaintaines. Det er noe av det jeg liker aller best her. Noe som jeg ikke liker fullt så godt, er noen rotfrukter som er litt større enn poteter, og mye tørrere. Jeg liker ikke så veldig godt poteter, så jeg synes ikke at disse rotfruktene er noe særlig godt. Så spiser vi en del fisk og masse billig kjøtt. Rundt omkring i byen er det mange som selger små smultboller som de kaller for beignets. Det er nesten vanlig bolledeig som de koker i olje, sånn at det blir omtrent som smultringer, bare at de ikke er så søte.

Så fikk jeg et spørsmål ”Er de to gutene som du har, snile med deg det håper jeg.”. Og det er de. Det var et koselig spørsmål! Både Einar og Tor Marius er svært hyggelige! De passer godt på oss tre jenter. Det er ganske greit å ha noen gutter her og ikke bare være jenter, for når vi går i byen sammen tror folk at vi er gift. Og da tror ikke de kamerunesiske guttene at vi kan gifte oss med dem. Og vi slipper litt av all ropinga etter oss.

"De to guttene som jeg har" - i hotellsenga i Yaounde

Til sist: jeg håper også at jeg lever når jeg kommer hjem! Jeg tror dette var nesten alle spørsmålene deres, i hvert fall, så kan jeg heller ta flere etter hvert.

Blomstergutter

Jeg lever faktisk enda – og jeg lever i absolutt beste velgående. Livet i Kamerun er meget, meget bra!

Ta her en dag, for eksempel. Jeg var atter en gang på vei for å prøve å få oppdatert bloggen, da jeg hørte en gjeng smågutter rope etter meg (og tro meg – det er godt at det for en gangs skyld er smågutter som roper, og ikke eldre gutter!). ”Anita, Anita”, ropte de. (Jeg går under navnet Anita her nede, selv om jeg ikke helt skjønner at det skal være så mye lettere enn Anette) Jeg snudde meg, og så gjengen med smågutter holde fram flasker med sand og blomster til meg. Jeg klarte ikke å dy meg, måtte ta både bilde og gi dem noen drops hver. De er nå så søte!