Triste tider

Om temmelig nøyaktig ei uke lander flyet mitt på Sola. Det merkes på alle kanter at jeg nærmer meg slutten på oppholdet mitt her i Kamerun – og triste avskjeder (med kamerunesere, vel og merke) er allerede godt i gang. Jeg vil ikke hjem! Jeg liker ikke å tenke på at det jeg heretter gjør, antakelig blir gjort for siste gang her i landet. Skal ikke ta meg bryet med å ramse opp detaljer, men nevner som eksempler kamerunesiske venner, kamerunesisk mat, kamerunesisk natur, kamerunesisk vennlighet, kamerunesisk gudstjensteliv, kamerunesisk-fransk, kamerunesisk klesmote og kamerunesisk avslappede holdning til alt. Jeg kommer til å savne det alt sammen så altfor mye!!

I stedet for å fokusere på alt det jeg reiser i fra (da blir nemlig øynene merkelig våte), prøver jeg å tenke på og glede meg til alt som ligger hjemme og venter på meg. Familie, venner og Dinah (hunden). Snart en nyfødt baby hos Lill Åshild. Hermetiske fiskeboller i hvit saus med poteter. Brokkoli og blomkål. Melodi Grand Prix. Dobbel latte. Smash. Kjølig luft. Lange, lyse kvelder. Kino. Muligheten for å gå ute alene etter klokka seks. Fersk mozzarellaost. TV. Ruccolasalat. Jo da – lyspunktene finnes da der oppe i landet mot nord.

Dessuten: dagene flyr av gårde, og jeg informerer om at jeg denne siste uka ikke kommer til å prioritere internettrommet. Jobbing, pakking og avskjeder fyller dagene mine, foreløpig er allerede fire av seks dager fullstappa med program. Jeg kjenner allerede at jeg misunner de heldige haldingene som hadde ei ukes påskeferiefri før de dro hjem. Skjønner ikke hvordan jeg skal rekke full jobbing pluss alt det andre som skal gjøres før jeg setter meg på flyet nordover!