Jeg gikk en tur...

Fredag ettermiddag var en av de (mange) lange ettermiddagene og kveldene på stasjonen. Da jeg hadde lest halvannen bok etter jobb, fant jeg ut at det var på tide å ta saken i egne hender. Jeg slengte ipoden, identitetspapirer og kameraet i veska og traska i vei – mot byen. Det er godt å gå med musikk i ørene, for da hører jeg ikke alle tilropene jeg får, og tilværelsen føles en smule mer anonym. Da jeg hadde kommet meg nesten til kinoen i byen (for de som er lokalkjent, og det er jo noen av dere) hørte jeg ei ung jente som ropte navnet mitt. Jeg stoppa opp og fjerna musikken fra ørene, og jenta kom springende så fort hun kunne over gata. Hun prata i vei, og lurte blant annet på om jeg skulle ha engelsktimer på mandag. Jeg smilte og vekselvis nikka og rista på hodet – og ante ikke hvem jeg sto og snakka med. Med over fire hundre collegeelever jeg underviser i løpet av ei uke, har jeg fremdeles ikke sjans å huske alle ansiktene. Men jenta prata i vei som om vi var gamle kjente, og snart inviterte hun meg hjem til seg. Jeg tenkte at det kunne jo være trivelig, og snart befant jeg meg i et lite rom sammen med et lite utvalg av familien hennes.

Min elev i rosa topp. På tv-en viser de 15 år gamle Step by step-episoder...

Jeg ble sittende en stund, vi så på fotografier (som man gjerne gjør når man er på besøk hos kamerunesere), og hun og mora var svært så pratsomme. Blant annet syntes min lille elev det var for ille at jeg ikke var gift og at jeg ikke hadde noen unger. Merk dere hvordan dette ikke henger sammen. Det at jeg ikke er gift, utelukker virkelig ikke på noen som helst måte at jeg har en unge eller to. Hun tilbød seg kjapt å gi bort sin egen storebror til denne hvite engelsklæreren, men der måtte jeg smilende takke nei. Ingen planer om det!

Før jeg gikk hjemover igjen, rakk jeg å forstå at hun går i en av torsdagsklassene mine. Det begrenser utvalget til to hundre elever, så nå gjenstår det bare å leite seg fram til riktig jente som jeg kan gi et lite husker-du-da-jeg-var-på-besøk-nikk.