Konserter i Kamerun

Kirkekonserter her i Kamerun er en helt unik opplevelse. Jeg har vel ikke vært på så altfor mange av dem…og kan kjapt ramse dem opp: dedicace (release)-konsert til Gospel Singers og Voix Angelique, Voix de l’Esperance-konsert i Sykehuskirka (med Gospel Singers som pauseunderholdning), Credo-konsert i byen, samt et par private intimkonserter på biblioteket her på misjonsstasjonen…men alle konsertene har hatt sitt eget spesielle særpreg. Dedicacen til Gospel Singers var den aller første, og det var da jeg innså at afrikansk kormusikk ikke nødvendigvis er en fryd for øret. Snarere tvert i mot. Det afrikanske lydbildet er mer skjærende, på en måte…og det er ikke så viktig at alt er åtti prosent rent heller. Dette sammen med lydanlegg som ikke virker svært bra og som dessuten ikke håndteres av svært dyktige lydmenn gjør at selve konserten som musikkopplevelse ikke ligger i toppsjiktet. Men – som opplevelse for øyet og rytmefoten er konsertene vel verdt et besøk! Gospel Singers-dedicacen ble for øvrig krydret med svarte gresshopper som hoppet mellom benkeradene – til stor fryd for dem som satt rundt Astrid Katrine og meg og som ble underholdt av kvinnelige hyl og febrilsk vifting med armene. Dedicacen til Voix Angelique har jeg skrevet om før her – det var da jeg måtte opp og si hvor mye jeg ville betale for den nye plata (en slags tvangs-auksjonering). Voix de l’Esperance-konserten i Sykehuskirka var nok et eksempel på masse støy i mange timer…men man går i hvert fall derifra med et smil om munnen og et ønske om å kunne danse som en afrikaner. Jeg gikk på Credo-konsert temmelig desillusjonert og tenkte at dette kun skulle bli en annerledes lørdagskveld – men Credo var faktisk bra!! Svært bra!



Etter at søndagsmiddagen var inntatt på Meilleure i går, kjørte Reinert Berge (millenniumskirkebygger) og jeg til Burkina for å gå på nok en konsert; en utekonsert med koret Armée du Salut, hvor noen venninner av meg synger. Konserten var en slags minnekonsert over et kormedlem, Justin, som druknet for ett år siden, og på innbydelsen sto det at den skulle begynne klokka 14. Litt seine var vi, klokka var 14:40 da vi parkerte bilen; men vi tenkte at vi måtte jo regne med en viss afrikansk forsinkelse. Og det hadde vi rett i. Da vi kom var vi de eneste publikummere som hadde innfunnet seg, og kormedlemmene holdt ennå på med å pynte scenen. Vi ble henvist til noen hvite plaststoler helt framme, men vi hadde ikke sittet der mange minuttene før det begynte å regne. Da var det inn med benker og stoler under et halvtak, mens scenen ble ferdigpynta og anlegget rigget til. Halv fire var regnet over og vi kunne bære benker og stoler ut igjen. Publikummere strømmet til, og da konserten begynte presis klokka fire var hele skoleplassen i Burkina stappfull. Det krydde av mennesker, og det var til og med en mann som gikk rundt med en stokk og jaget barna bort fra scenekanten.

Ellers inneholdt konserten alt hva en kamerunesisk EELC-konsert bør inneholde: skriftlig program i to deler, en masete og slitsom mann som snakker masse i mikrofon, bønn av en prest/evangelist/misjonær, hilsen fra presidenten i koret, pauseunderholdning og afrikanere som danser opp og ned midtgangen for å prøve å feste en mynt i panna på sangerne. Sitter mynten fast er det bra; det viser at det svettes og arbeides som jo hører til når man er solist og/eller korist på en stor konsert. I tillegg til alt dette, kunne Armée du Salut også by på noen ekstra finesser som et resultat av at dette var en minnekonsert. Det var to spesiallaga sanger til ære for Justin, og den eldste søstera hans måtte opp på scenen for å si noen velvalgte ord. Og da konserten egentlig var over, helt på slutten, skulle to publikummere opp på scenen og velge ut en sang hver fra repertoaret til koret som de skulle synge om igjen. Og naturligvis – disse to var moren til Justin og Reinert og/eller meg. Vi var virkelig betydningsfulle der vi satt helt fremst på plastikkstolene. Men da konfransieren etterpå skulle ha oss med på bilde sammen med koret og familien til Justin – da stakk vi. Fikk nå være måte på!


Dette ble laaaangt innlegg - trøster meg med at det er svært frivillig å lese! Og sånn apropos: det er fremdeles lov å kommentere... Jeg veit dere leser, men jeg ser ingen spor etter dere!