Avskjed

Søndag ettermiddag gikk toget retning sørover for Astrid Katrine, Kari Helene og Tor Marius. Seks måneder sammen i Ngaoundéré er ugjenkallelig over, og det er ikke fritt for at stemningen er litt småtrist i Solbu i dag. Fra å ha to svært hyggelige jenter rundt meg tjuefire timer i døgnet, er jeg plutselig alene. I to måneder skal jeg nå bo for meg selv. Tre jenter sammen pleier ikke være suksessoppskriften på et trivelig husvær, men det har virkelig gått over all forventning. Forandringen blir stor, og raskt kan jeg summere opp at det heretter er…

…ingen å klage sammen med over at klesvasken krymper i strykinga (ja – for den gjør det, altså!)

…ingen å se romantiske jentefilmer med om kveldene, med hjemmelaget pizza og pamplemoussebrus

…ingen jenter å gå i kirka med på søndagen og vite at vi har alle de mannlige kirkegjengernes øyne på oss. Det er nemlig ikke like bekvemt å være den eneste unge, hvite jenta i kirka! Hmm…dette gjelder for øvrig overalt – jeg blir så mye mer synlig når jeg er alene, all oppmerksomheten kommer til meg og blir ikke delt opp på de to andre… Hjelp jeg høres innbilsk ut!

…ingen som kan hviske meg i øret hvilket nummer i salmeboka det var vi skulle synge

…ingen å prate med om de siste frieriene våre (derimot blir nok det neste frieriet Kari Helene og/eller Astrid Katrine forteller meg om, desto mer seriøst og viktig!)

…ingen å kjøpe stoff, diskutere klesmodeller og deretter gå til skredderen med

…ingen å sitte og se fotballkamper med og samtidig skravle med om livet og døden og gutter og jobb og framtid og fortid. Sukk.

…ingen å gå tur sammen med inne på stasjonsområdet om seint om kveldene (eneste tida det er brukbar temperatur å gå i) og samtidig skravle med om livet og døden og gutter og jobb og framtid og fortid.

…ingen Kari Helene å svømme sammen med og samtidig skravle med om livet og døden og gutter og jobb og framtid og fortid.

…ingen Astrid Katrine som baker boller og kanelboller og cookies etpar ganger i uka. Nå må jeg bake selv! Heldigvis fylte hun opp fryseren før hun stakk…

…ingen som holder maten varm når jeg sliten kommer hjem klokka halv tre etter fire timer på college

…ingen som prøver å muntre meg opp når jeg er sliten etter fire timer på college

…ingen å kjøpe brus sammen med på onsdager etter vi har undervist på kvinnesenteret

…ingen samboere å spør til råds når sykdommer eller andre skader melder seg

Jenter – takk for seks flotte måneder!

Heretter skal jeg se på den lyse sida og glede meg over at det er første og siste gang i mitt liv at jeg i to måneder skal bo alene i et hus med tre soverom, stor stue, bad og kjøkken. Har planer om å sove i det ene rommet, ha klærne i et annet, og begynne å pakke i det siste rommet. Må nyte luksusen før det er tilbake på knøttliten hybel i Oslo!