Fjærkre

For knappe to uker siden var Einar og jeg i Nom Kandi og kjøpte oss tre høner og en hane. Dagene har blitt brukt til å undres over tre viktige ting: 1) hva spiser de egentlig (og hvor ofte må de ha mat) 2) når legger de egg? og 3) når får vi kyllinger? Hanen ødelegger morgensøvnen vår, så det bør værsågod komme kyllinger snart.

I dag kom vi heldigvis et lite stykke på vei. Det lå et bittelite egg inne i buret! Hurra! Nå er det bare å vente på noen til, så skal det feires med omelett og det som ellers kan trylles fram fra et forholdsvis tomt ettåringskjøkken.

På veien i Afrika

Grunnet en pc som ikke vil leve lenger har jeg ikke skrevet noe særlig på bloggen min her de siste ukene. Men neste helg kommer det en ny; spesialleveranse med snille NKSSere som skal besøke College Protestant. Da skal det bli fart på sakene igjen!

Barn i Afrika

Einar og Peder gjengir udødelige filmøyeblikk

Skolestart på College Protestant

Etter nesten to måneder i Kamerun kommer endelig en liten oppdatering på det som faktisk er hovedoppgaven vår her nede – hvor moro det enn er med fødsler – nemlig engelskundervisning på College Protestant (Col Prot). .

Grunnen til at det har tatt så lang tid er enkelt og greit den at vi rett og slett ikke har kommet ordentlig i gang ennå. Først var jeg syk en uke, så var Einar syk en uke; og denne uka har college naturligvis seminardager de to dagene vi egentlig skulle hatt undervisning. Det burde bety at vi er desto bedre forberedt til neste torsdag, så nå gjenstår det å se hvordan det går!

De siste ukene har blitt brukt til å observere undervisningen i klasserommene. Vi skal undervise i engelsk en time i uka i seks ulike klasser på de to laveste trinnene på skolen. Klassene er store, mellom 50 og 60 elever, så en av utfordringene er uten tvil å kunne klare å skille alle elevene fra hverandre og få et noenlunde overblikk over navnene. Foreløpig synes akkurat det ganske håpløst! Tre timer i uka skal vi dessuten være hjelpelærere i klasser med litt eldre elever. Her går vi rundt i klasserommet og retter oppgaver og setninger som de arbeider med. Jeg synes det er litt ubehagelig; det verste jeg veit selv er nemlig når andre kikker over skulderen min når jeg skriver, og her skal jeg gå rundt og gjøre akkurat det med andre.

Nivået på elevene er svært ulikt, selv i en og samme klasse. Kontrastene var tydelige på tirsdag; en femten år gammel gutt skreiv tre flotte avsnitt om seg selv og familien sin på engelsk, mens en jevngammel gutt så på meg og sa på fransk ”jeg skjønner ingenting”. Han skjønte virkelig ikke bæret, og jeg måtte prøve å forklare på fransk hva han skulle gjøre. Ikke at det hjalp veldig mye, for da han endelig skjønte hva han skulle gjøre hadde han jo ikke kunnskap til å skrive selv ”my name is”. Dersom en elev stryker, kan han eller hun gå to ganger i samme klasse på en skole før han eller hun må prøve på nytt på en annen skole. Dette forklarer både aldersforskjellen på elevene og til en viss grad det ulike nivået på dem. Ikke alle skolene har lik vektlegging av for eksempel engelskundervisning, og på de laveste trinnene finnes ingen nasjonale eksamener – der er det opp til hver enkelt skole å lage prøver og eksamener.

En natt på sykehuset

Influensaen jeg hadde forrige uke er over, og det første jeg gjorde da jeg var fullstendig frisk, det var å tilbringe ei natt på sykehuset. Jeg har blitt kjent med Debbie og Shauna, noen amerikanske jenter som er her for en kort periode og jobber som jordmødre. Utenom på film har jeg aldri sett noen fødsel før, så det var ikke nei i min munn da de lurte på om jeg ville være med på et skift. Natta er visstnok tida det skjer mest fødsler på, så i åttetida søndag kveld parkerte vi fint Hildveig (ettåringenes bil) utenfor ”maternite”.


Det var derimot ei rolig natt. Vi hadde ei kvinne som ventet på fødsel, og tida gikk med til å snakke med mødrene til kuvøsebarna. Bildet er av et tvillingpar. De var så små! Da jeg holdt den ene jenta (som for øvrig har fått navnet Shauna etter jordmoren) var jeg så redd for at jeg plutselig skulle komme til rive av en fot eller to; så skrøpelig føltes hun.


Litt over klokka tre om natta begynte det å skje ting inne hos kvinna som skulle føde. Da var det på med hansker og fram med noen rare instrumenter. Min ”jobb” var å overrekke instrumenter og tepper, men det endte opp med at jeg holdt i hånda, eller rettere sagt ble holdt i hånda av, hun som fødte. Plutselig var hodet ute av skjeden. Noen sekunder seinere lå det en liten gutt på bordet. Det gikk så fort! Gutten var full av noe gult gørr, men ellers var han så mye, mye større enn kuvøsebarna, og slett ikke så stygg som jeg hadde forventet at en nyfødt unge skulle være. Siden det var den første fødselen jeg var med på, fikk jeg det ærefulle oppdraget å klippe navlestrengen. Etter at den lille gutten hadde bæsja i hånda til Debbie, tørka jeg ham litt før vi veide og målte ham. Han veide 3450 gram, og var 51 cm lang.

Så nå har jeg nesten tatt i mot min første kameruneser. Det frister absolutt til gjentakelse!

Vi var nesten like brune, den nyfødte gutten og jeg. De er nemlig omtrent hvite når de blir født, så kommer brunfargen etter hvert.

Primitive forhold på datarommet

Søndagstur til Lac Tison

Søndag er den store turdagen, på misjonsstasjonen i Ngaoundéré så vel som i Norge. Denne søndagen gikk turen til Lac Tison, en kraterinnsjø ikke langt fra byen. Hele den norske delegasjonen var på tur, og vi gikk rundt vannet før vi etterpå koste oss med medbrakt kaffe, brus, lapper og skoleboller. Selve gåturen kan vel ikke akkurat sammenlignes med en tur til Glerhaug eller Nordmarkskapellet, men det var en fin avveksling fra det stillesittende livet innenfor murene. Og jammen er ikke naturen utenfor Ngaoundéré fin!

La maison - et liv i sus og dus

På tide med et lite bilde av huset mitt. Foreløpig har jeg en leilighet vegg-i-vegg med Einars, og sånn skal jeg bo i hvert fall en måned til. Jeg har to soverom, stor stue, bad og kjøkken. Luksus for en forhenværende fattig student som bare har hatt 8 kvm til rådighet!


Og dette er utsikten fra utgangsdøra mi. Gresset er nyslått, og trærne står grønne og fine. Huset i bakgrunnen er forøvrig det gamle internatet til de norske elevene, og det er derfra jeg sitter og prøver å legge ut på bloggen samt å sende mail. Apropos nyslått gress, forresten: skjønner ikke hvorfor gresset må klippes klokka halv sju om morgenen. La meg få den siste halve timen før jeg må stå opp så rolig og stille som mulig...!