En natt på sykehuset

Influensaen jeg hadde forrige uke er over, og det første jeg gjorde da jeg var fullstendig frisk, det var å tilbringe ei natt på sykehuset. Jeg har blitt kjent med Debbie og Shauna, noen amerikanske jenter som er her for en kort periode og jobber som jordmødre. Utenom på film har jeg aldri sett noen fødsel før, så det var ikke nei i min munn da de lurte på om jeg ville være med på et skift. Natta er visstnok tida det skjer mest fødsler på, så i åttetida søndag kveld parkerte vi fint Hildveig (ettåringenes bil) utenfor ”maternite”.


Det var derimot ei rolig natt. Vi hadde ei kvinne som ventet på fødsel, og tida gikk med til å snakke med mødrene til kuvøsebarna. Bildet er av et tvillingpar. De var så små! Da jeg holdt den ene jenta (som for øvrig har fått navnet Shauna etter jordmoren) var jeg så redd for at jeg plutselig skulle komme til rive av en fot eller to; så skrøpelig føltes hun.


Litt over klokka tre om natta begynte det å skje ting inne hos kvinna som skulle føde. Da var det på med hansker og fram med noen rare instrumenter. Min ”jobb” var å overrekke instrumenter og tepper, men det endte opp med at jeg holdt i hånda, eller rettere sagt ble holdt i hånda av, hun som fødte. Plutselig var hodet ute av skjeden. Noen sekunder seinere lå det en liten gutt på bordet. Det gikk så fort! Gutten var full av noe gult gørr, men ellers var han så mye, mye større enn kuvøsebarna, og slett ikke så stygg som jeg hadde forventet at en nyfødt unge skulle være. Siden det var den første fødselen jeg var med på, fikk jeg det ærefulle oppdraget å klippe navlestrengen. Etter at den lille gutten hadde bæsja i hånda til Debbie, tørka jeg ham litt før vi veide og målte ham. Han veide 3450 gram, og var 51 cm lang.

Så nå har jeg nesten tatt i mot min første kameruneser. Det frister absolutt til gjentakelse!

Vi var nesten like brune, den nyfødte gutten og jeg. De er nemlig omtrent hvite når de blir født, så kommer brunfargen etter hvert.