Ettåringene – ingen afrikanske kokker

Tirsdag var første dagen Einar og jeg var uten hushjelp og uten noen middagsinvitasjon; og derav første gang vi måtte lage vår egen middag. Fram til da var alt jeg har gjort på kjøkkenet å koke kaffe og tevann, samt å finne fram brød og pålegg. Unnskyldningen er naturligvis at matlaging i Ngaoundéré ikke er så lettvint som matlaging i Oslo. Noen stor kokk er jeg ikke i Oslo heller, men jeg klarer da å koke sammen noe med hjelp av Toro og Knorr. Før jeg kom hit hadde jeg ikke tenkt over hvor avhengig jeg faktisk er av halvfabrikata – her må jo til og med risengrynsgrøten lages fra bunnen av. Emilienne var svært oppgitt over meg da jeg ikke visste hvordan jeg skulle lage risengrynsgrøt av ris og melkepulver! Og skal vi lage noe annet enn loff, må kornene vaskes, tørkes og males. Jeg gjentar; takk for Emilienne!

Men tirsdag måtte vi altså til pers. Det skulle være svært lettvint, fant vi ut, både fordi vi ikke har fått utstyrt kjøkkenet vårt med ingredienser som jeg drar kjensel på, og fordi vi strengt tatt ikke trenger å spise treretters middag hver dag. På menyen sto tortellini med kjøttfyll (innkjøpt i Douala) og stekt mais (kjøpt tidligere på dagen). Enkelt og greit, ikke så langt unna et hastverksmåltid i Oslo.

Vår kamerunesiske venn Bernard kom på besøk i begynnelsen av prosessen, og uttrykte med en gang en stor overraskelse over at jeg i det hele tatt befant meg på kjøkkenet. På tross av at det bare er Einar som veit at jeg ikke klarer å tenne gassstekeovnen vår, har jeg ikke klart å gi inntrykk av å være noe stort husmoremne her i landet, ser dere! Bernard så på det som sin oppgave å lære oss (hovedsakelig meg siden jeg jo er jente) å lage mat i Afrika, og poengterte først at det sto på pakken at pastaen skulle serveres med kjøttsaus, og deretter at vi hadde altfor mye vann i gryta. For mange kokker osv. Etter noen minutter med fullstendig ignorering av ham fra min side tok han hintet og gikk hjem. Og godt var det. Einar og jeg hadde behov for å være alene med det stusslige resultatet av kokekunstene. Pastaen smakte nesten som i Norge, men maisen var vanskeligere å få bra til enn hva vi trodde. Tross koking forble den steinhard. Og da vi skulle steke den, resulterte det i litt svidd overflate og masse (masse!!) røyk i hele leiligheten. Smaksmessig ser jeg klare paralleller til RGs gourmetaften for noen år siden - da risen ble røkt og ikke kokt - for dem som var med på det.

Målet for de nærmeste to ukene (vi har god tid i Afrika og setter oss ikke umulige mål), er derfor å lage en vellykka pizza. Det skal jeg få til nå når Emilienne har laget kjøttdeig av indrefileten vi kjøpte på markedet i begynnelsen av uka…!

Ps: Tusen, tusen takk for alle kommentarene! De varmer virkelig mitt hjerte! 