Skolestart på College Protestant
Etter nesten to måneder i Kamerun kommer endelig en liten oppdatering på det som faktisk er hovedoppgaven vår her nede – hvor moro det enn er med fødsler – nemlig engelskundervisning på College Protestant (Col Prot). .
Grunnen til at det har tatt så lang tid er enkelt og greit den at vi rett og slett ikke har kommet ordentlig i gang ennå. Først var jeg syk en uke, så var Einar syk en uke; og denne uka har college naturligvis seminardager de to dagene vi egentlig skulle hatt undervisning. Det burde bety at vi er desto bedre forberedt til neste torsdag, så nå gjenstår det å se hvordan det går!
De siste ukene har blitt brukt til å observere undervisningen i klasserommene. Vi skal undervise i engelsk en time i uka i seks ulike klasser på de to laveste trinnene på skolen. Klassene er store, mellom 50 og 60 elever, så en av utfordringene er uten tvil å kunne klare å skille alle elevene fra hverandre og få et noenlunde overblikk over navnene. Foreløpig synes akkurat det ganske håpløst! Tre timer i uka skal vi dessuten være hjelpelærere i klasser med litt eldre elever. Her går vi rundt i klasserommet og retter oppgaver og setninger som de arbeider med. Jeg synes det er litt ubehagelig; det verste jeg veit selv er nemlig når andre kikker over skulderen min når jeg skriver, og her skal jeg gå rundt og gjøre akkurat det med andre.
Nivået på elevene er svært ulikt, selv i en og samme klasse. Kontrastene var tydelige på tirsdag; en femten år gammel gutt skreiv tre flotte avsnitt om seg selv og familien sin på engelsk, mens en jevngammel gutt så på meg og sa på fransk ”jeg skjønner ingenting”. Han skjønte virkelig ikke bæret, og jeg måtte prøve å forklare på fransk hva han skulle gjøre. Ikke at det hjalp veldig mye, for da han endelig skjønte hva han skulle gjøre hadde han jo ikke kunnskap til å skrive selv ”my name is”. Dersom en elev stryker, kan han eller hun gå to ganger i samme klasse på en skole før han eller hun må prøve på nytt på en annen skole. Dette forklarer både aldersforskjellen på elevene og til en viss grad det ulike nivået på dem. Ikke alle skolene har lik vektlegging av for eksempel engelskundervisning, og på de laveste trinnene finnes ingen nasjonale eksamener – der er det opp til hver enkelt skole å lage prøver og eksamener.
Grunnen til at det har tatt så lang tid er enkelt og greit den at vi rett og slett ikke har kommet ordentlig i gang ennå. Først var jeg syk en uke, så var Einar syk en uke; og denne uka har college naturligvis seminardager de to dagene vi egentlig skulle hatt undervisning. Det burde bety at vi er desto bedre forberedt til neste torsdag, så nå gjenstår det å se hvordan det går!
De siste ukene har blitt brukt til å observere undervisningen i klasserommene. Vi skal undervise i engelsk en time i uka i seks ulike klasser på de to laveste trinnene på skolen. Klassene er store, mellom 50 og 60 elever, så en av utfordringene er uten tvil å kunne klare å skille alle elevene fra hverandre og få et noenlunde overblikk over navnene. Foreløpig synes akkurat det ganske håpløst! Tre timer i uka skal vi dessuten være hjelpelærere i klasser med litt eldre elever. Her går vi rundt i klasserommet og retter oppgaver og setninger som de arbeider med. Jeg synes det er litt ubehagelig; det verste jeg veit selv er nemlig når andre kikker over skulderen min når jeg skriver, og her skal jeg gå rundt og gjøre akkurat det med andre.
Nivået på elevene er svært ulikt, selv i en og samme klasse. Kontrastene var tydelige på tirsdag; en femten år gammel gutt skreiv tre flotte avsnitt om seg selv og familien sin på engelsk, mens en jevngammel gutt så på meg og sa på fransk ”jeg skjønner ingenting”. Han skjønte virkelig ikke bæret, og jeg måtte prøve å forklare på fransk hva han skulle gjøre. Ikke at det hjalp veldig mye, for da han endelig skjønte hva han skulle gjøre hadde han jo ikke kunnskap til å skrive selv ”my name is”. Dersom en elev stryker, kan han eller hun gå to ganger i samme klasse på en skole før han eller hun må prøve på nytt på en annen skole. Dette forklarer både aldersforskjellen på elevene og til en viss grad det ulike nivået på dem. Ikke alle skolene har lik vektlegging av for eksempel engelskundervisning, og på de laveste trinnene finnes ingen nasjonale eksamener – der er det opp til hver enkelt skole å lage prøver og eksamener.
posted by Anette at 17:55
0 Comments:
Post a Comment
<< Home