Hvordan få oppmerksomhet på en internettkafe

Det er så lett så! Tre hvite jenter kommer inn på en internettkafe i Ngaoundere en mandag kveld - noe som forøvrig er gjenstand for nok oppmerksomhet i seg selv. Etter å ha konstatert at det ikke finnes ledige internettkabler til laptopen, gir en av de ansatte sin plass for at de stakkars norske jentene skal få oppdatert bloggen sin. To sekunder seinere sier det pang, det ligger det to (!! ) stasjonære pc-er på gulvet - og de norske jentene er knallrøde i ansiktet og prøver forgjeves å undertrykke hysteriske latteranfall. Oppmerksomhet oppnådd!

Hvordan historien ender gjenstår å se når jentene skal betale for seg...

Toppen på kransekaka er at en av mine kolleger var her, så i morgen veit alle dette...

32 elefanter og seks sjiraffer

Jeg var på safari i helga!! Ranveig inviterte Annbjørg, Astrid Katrine og meg på helgetur til ”Extreme nord”, den nordligste provinsen i Kamerun, helt på grensen til Tsjad. Fredag kjørte vi åtte timer til Maroua, og derfra var det to timer på lørdagen før vi kom inn i Wasa, nasjonalparken. Vi ble advart om å ikke ha altfor høye forventninger, for sesongen i Wasa begynner egentlig ikke før i mars/april – men vi var svært heldige. Både strutser, antiloper, elefanter og sjiraffer ble observert i løpet av snaue to timer. Og når jeg legger til flodhestene og bavianene vi så langs veien til Maroua, kan jeg faktisk være svært så fornøyd med helgas opplevelser.

Turen var naturligvis svært bra. Jeg liker jo å kjøre bil og kikke på omgivelsene, og det er virkelig mye afrikansk landskap jeg har sett i helga! Men merkelig nok var det en god opplevelse å komme hjem til Ngaoundéré også. To dager hadde jeg vært borte, men da vi kjørte inn i byen, forbi matbutikkene hvor jeg er nesten daglig (ikke såå mange andre måter å tilfredsstille shoppingbehovet på her!), forbi Millenniumskirka og inn på stasjonen – da følte jeg at jeg var hjemme!

Bernatte

Dette er Bernatte, ei ung kvinne som jobber med kristendomsopplæring i EELC. En gang i måneden er Einar og jeg med til ulike landsbyer i nærheten av Ngaoundéré, for å arrangere søndagsskole (lørdagsskole)/aktivitetsdag sammen med Bernatte og kollegaen hennes, Baba Charles.

Etter hvert som månedene har gått er det vel kanskje Bernatte jeg har fått best kontakt med av de kamerunske jentene. Hun ler og er i godt humør…hun er vel den eneste kamerunske jenta jeg har truffet som jeg faktisk kan spøke med. En gang i uka gir jeg henne privatundervisning i engelsk, for der er hun middels talt ikke svært stødig. Men morsomt er det å bruke ti minutter på å få henne til å si ”mouth” istedenfor ”mous”. Og hver gang hun klarer å uttale et ord riktig eller å si en enkel setning på engelsk (for eksempel ”I am at the market”), griper hun meg henrykt i armen og gliser med hele ansiktet. Da er lærerjobben takknemlig!

Jentepynt

Som muligens observert på bilder fra ”fiskekvelden”, har jeg fått meg maling på hender og føtter. Det er verken tatovering eller henna, her i Kamerun bruker de bare noe hårfarge som forsvinner etter halvannen ukes tid. Etter Ramadanfesten dukket alle de muslimske jentene i klassene våre opp med flotte mønstre på føtter og hender…og jeg ville også ha! Jeg huket tak i den jenta som hadde det fineste mønsteret, og spurte om hun som gjorde det på henne kunne tegne på meg også. Og det kunne hun naturligvis. Føttene ble nesten helt svarte av mønster – litt i overkant! - men jeg trivdes svært så godt med dekorerte hender.

Croissance

Voix Angelique er et av skolekorene til College Protestant, og lørdag kveld hadde de releasekonsert, eller concert de dedicace, i ei kirke inne i byen. Einar og Tor Marius sviktet oss i siste liten, så av nordmenn var vi kun Astrid Katrine, Kari Helene og meg. Med som moralsk støtte hadde vi Jean Pascal – tidligere haldstudent og omtrent så norsk som en kameruner kan bli. Litt bekymra var vi for showet, for dedicacer har vi erfaringer med fra tidligere. Etter at koret har sunget litt begynner nemlig auksjoneringen av cd-en. Hvite, rike og andre betydningsfulle personligheter (let’s face it: det er det vi er her) må opp på scenen, presentere seg, småprate litt og si en sum man er villig til å gi for den nye plata. Forrige gang vi var på dedicace slapp vi billig unna. Jan Erik var med oss, og det var han som måtte til pers av oss nordmenn. Han klarte til og med å formidle til konferansierene at vi jenter veldig gjerne ville slippe å bli ropt opp. Men lørdag var det altså bare oss tre jenter – som alle hadde like lite lyst å stå på scenen for snakke fransk med konferansieren foran mange hundre gærne kamerunere - helt i hundre etter å ha dansa og skrålt i flere timer.

I begynnelsen virka det derimot som at å ha Jean Pascal med var et sjakktrekk. Han ble ropt opp, og på scenen snakka de om at han hadde med seg noen nordmenn, og han fikk beskjed om å si ”god kveld” og ”takk” på norsk. Vi tre jenter pustet lettet ut – nordmenn var nevnt og norsk var altså til og med snakket fra scenen. Det måtte vel være godt nok. Men naturligvis skulle jeg ikke slippe så lett unna… En halvtimes tid seinere (ja – denne auksjoneringa tar tid!!) hørte jeg ”madame…ah, non, c’est mademoiselle, Anette”. Sceneskrekk eller ei; det var bare å gå opp. Konferansieren tok heldigvis høyde for at min fransk muligens ikke var helt stødig, så ”smalltalken” dreide seg om hvordan jeg hadde det og at jeg var norsk og sånne ting. Vanligvis prater jeg fransk på et litt mer avansert nivå (det er i hvert fall hva jeg liker å tro), men akkurat der på scenen med lyskasteren midt i ansiktet var det godt å slippe å tenke og bare kunne svare på autopilot!

Dessuten: det er ikke noe moro å stå der på scenen og utbasunere for hele Ngaoundéré hvor mye penger jeg vil gi for en cd. Summene såkalte fattige afrikanere betaler for en cd på auksjon, er nemlig ofte ganske så vanvittige. Flere gir mellom 30000 og 100000 FCFA. Til sammenligning får kokka vår 2000 FCFA dagen – og det tilsvarer rundt 25 NOK. You do the math! Her er det virkelig snakk om å gi over evne! Jeg synes hele opplegget blir litt småkvalmt av de enorme summene, og får ikke så mye lyst til å gi mye og dermed oppmuntre til videre auksjonsaktivitet. Samtidig: når kamerunere som knapt tjener noe gir så mye, må jo jeg som hvit og rik gi enda mer…

Og før noen gidder å spørre: jeg legger ikke ut om mine økonomiske prioriteringer for alle og enhver på internett. Så tallet jeg måtte si i mikrofonen forblir en hemmelighet mellom meg og de hundrevis av kamerunerne som var i kirka lørdag kveld.

Olala – nå tror jeg det er ei stund til jeg skal på dedicace igjen!

Mballang

Etter tre måneder stuck in Ngaoundéré pga regntid, var det en stor opplevelse å ta turen til Mballang forrige helg. Hele misjonærgjengen kjørte søndag den knappe timen det tar å komme seg til misjonærenes feriehus på Mballang for å innta søndagskaffen der. Utpå ettermiddagen dro de fleste hjem igjen, mens vi fem ungdommer ble igjen for overnatting.

Fin tur! En norsk sjokoladeplate var spart for anledningen, og vi hadde chips som hushjelpen til Annbjørg hadde laget. Siden mørket faller på allerede klokka halv sju kan jeg ikke si at vi satt under den flotte stjernehimmelen og pratet til langt uti de små timer – men i parafinlampens skjær satt vi i hvert fall maaange timer før det var på tide å legge seg. Hit skal vi igjen!

"The fishfinger-place"

Min internetttålmodighet er ikke svært stor. Og de tre siste ukene har internett vært laaangt under gjennomsnittlig dårlig her på stasjonen. Jeg har knapt klart å laste opp en side, langt mindre den store og tunge blogger.com. Og så gir jeg meg altså fort. Gidder ikke sitte mange timer og prøve hver gang, gidder ikke å prøve mange ganger til dagen…

I forrige uke var vi på jentetur til ”the fishfinger-place”. Debbie og Kathy (min tidligere nevnte amerikanske venninne som jobber på sykehuset, og læreren til de amerikanske barna) har snakket om dette spisestedet i mange måneder, og endelig fikk vi kommet oss av gårde - Astrid Katrine, Kari Helene, Stine, Debbie, Kathy og meg. Jeg så egentlig for meg et svært så fancy og fjongt sted med hippe, unge kamerunere som visste å verdsette spennende og nyskapende mat. Men ting er jo aldri som man tror det skal være, og denne gangen var ”restauranten” et forholdsvis sjabby privathjem som fungerte som restaurant om kvelden. ”Kjøkkenet” var ute på gata, og resten av huset var fullt bord og sofaer. Selve fisken lå fersk i ei bøtte, vi valgte ut den vi ville ha – og en halvtimes tid seinere kom den, ferdiggrillet og hel, på en tallerken sammen med plaintaines (søte stekebananer), majones og en sterk kryddersaus. Man spiser naturligvis med fingrene, og derav det amerikanske kallenavnet.

Det var fantastisk nydelig!! Krydderet på fisken var rett og slett noe av det beste jeg har smakt! Maria og Elisabeth, mor og far: hit skal vi når dere kommer på besøk!!!

Halloween

Bedre seint enn aldri… 31. oktober inviterte den amerikanske familien Nelson alle nordmenn, amerikanere og franskmenn til feiring i beste amerikansk stil. Vi lekte, spiste gresskarpai (utenfor sivilisasjonen må man kunne ta seg litt friheter når det gjelder hva slags mat til hvilken høytid), og beundret alle de flotte kostymene.