Croissance

Voix Angelique er et av skolekorene til College Protestant, og lørdag kveld hadde de releasekonsert, eller concert de dedicace, i ei kirke inne i byen. Einar og Tor Marius sviktet oss i siste liten, så av nordmenn var vi kun Astrid Katrine, Kari Helene og meg. Med som moralsk støtte hadde vi Jean Pascal – tidligere haldstudent og omtrent så norsk som en kameruner kan bli. Litt bekymra var vi for showet, for dedicacer har vi erfaringer med fra tidligere. Etter at koret har sunget litt begynner nemlig auksjoneringen av cd-en. Hvite, rike og andre betydningsfulle personligheter (let’s face it: det er det vi er her) må opp på scenen, presentere seg, småprate litt og si en sum man er villig til å gi for den nye plata. Forrige gang vi var på dedicace slapp vi billig unna. Jan Erik var med oss, og det var han som måtte til pers av oss nordmenn. Han klarte til og med å formidle til konferansierene at vi jenter veldig gjerne ville slippe å bli ropt opp. Men lørdag var det altså bare oss tre jenter – som alle hadde like lite lyst å stå på scenen for snakke fransk med konferansieren foran mange hundre gærne kamerunere - helt i hundre etter å ha dansa og skrålt i flere timer.

I begynnelsen virka det derimot som at å ha Jean Pascal med var et sjakktrekk. Han ble ropt opp, og på scenen snakka de om at han hadde med seg noen nordmenn, og han fikk beskjed om å si ”god kveld” og ”takk” på norsk. Vi tre jenter pustet lettet ut – nordmenn var nevnt og norsk var altså til og med snakket fra scenen. Det måtte vel være godt nok. Men naturligvis skulle jeg ikke slippe så lett unna… En halvtimes tid seinere (ja – denne auksjoneringa tar tid!!) hørte jeg ”madame…ah, non, c’est mademoiselle, Anette”. Sceneskrekk eller ei; det var bare å gå opp. Konferansieren tok heldigvis høyde for at min fransk muligens ikke var helt stødig, så ”smalltalken” dreide seg om hvordan jeg hadde det og at jeg var norsk og sånne ting. Vanligvis prater jeg fransk på et litt mer avansert nivå (det er i hvert fall hva jeg liker å tro), men akkurat der på scenen med lyskasteren midt i ansiktet var det godt å slippe å tenke og bare kunne svare på autopilot!

Dessuten: det er ikke noe moro å stå der på scenen og utbasunere for hele Ngaoundéré hvor mye penger jeg vil gi for en cd. Summene såkalte fattige afrikanere betaler for en cd på auksjon, er nemlig ofte ganske så vanvittige. Flere gir mellom 30000 og 100000 FCFA. Til sammenligning får kokka vår 2000 FCFA dagen – og det tilsvarer rundt 25 NOK. You do the math! Her er det virkelig snakk om å gi over evne! Jeg synes hele opplegget blir litt småkvalmt av de enorme summene, og får ikke så mye lyst til å gi mye og dermed oppmuntre til videre auksjonsaktivitet. Samtidig: når kamerunere som knapt tjener noe gir så mye, må jo jeg som hvit og rik gi enda mer…

Og før noen gidder å spørre: jeg legger ikke ut om mine økonomiske prioriteringer for alle og enhver på internett. Så tallet jeg måtte si i mikrofonen forblir en hemmelighet mellom meg og de hundrevis av kamerunerne som var i kirka lørdag kveld.

Olala – nå tror jeg det er ei stund til jeg skal på dedicace igjen!