I Norge

Venner og bekjente har sendt meg noen fortvilte smser og mailer ang min ankomst til Norge. Jeg har jo ikke gitt beskjed noe sted at jeg har landet på norsk jord! Ikke på bloggen og ikke på facebook (hva gjorde man før teknologien tok oss?).

Men jeg er her altså. I full jobb, med sokker på beina og skjerf i halsen ( i hvert fall på nattskift...). Har jo hatt ei aldeles flott uke med sol og fint vær - mens andre har klaget over varmen, har jeg smilt stort og virkelig kost meg i behagelige temperaturer under 30 grader. Hadde rent glemt hvor godt det er med en kjølig bris! I dag derimot, da var det full påklednings da jeg gikk tur med hunden. Fleecegenser med vindstopper og tykk joggebukse var en nødvendighet i den iskalde vinden.

Ellers er det godt å kunne drikke vann fra springen, å slå på komfyren uten å slite med dårlige, kamerunesiske fyrstikker og å gå til frisøren igjen. Det er rart å kjøre bil med håndbrekk (har ikke tall på alle gangene jeg har glemt å løsne brekket før jeg gir gass!), det er uvant (og trist!) å ikke håndhilse på alle en møter og spør åssen det står til, og det er svært rart å ikke snakke fransk lenger.

Apropos fransken: jeg bestilte kaffe på flyplassen i Amsterdam på kamerunesisk-fransk - helt uten å tenke over det. Jeg fortsatte på fransk da jeg en halvtime seinere takka og bestilte te på flyet. Og da jeg ankom Sola, viste deg seg at bagasjen ikke hadde kommet. Jeg gikk bort til dama i skranken for å få hjelp til å finne den - og begynte å snakke på fransk til henne. Hadde aldri trodd jeg skulle bli så godt vant til fransk! Men det er bare når jeg snakker med fremmede at språket glipper på den måten. Ellers viser utenlandsoppholdet seg språklig sett kun i enkelte franske og fulanske gloser som innimellom sniker seg inn.

Og sånn ellers? Jeg vil tilbake til Kamerun. Tårene rant på tidligere nevnte fly fra Amsterdam. Det er fint å være på Haua igjen, men det hadde vært dobbelt så fint om jeg visste jeg kunne reise tilbake igjen etter sommeren.

Resten av sommeren blir jeg altså å finne på Haua, tilgjengelig på det gamle mobilnummeret mitt, hustelefonen til Risbakken og på mail. Med disse ordene erklærer jeg bloggen for død. Mercy! (Amerikansk-kamerunesisk-fransk for "merci"; takk)

Stemningsrapport: Leaving Cameroon

Det er lørdag kveld, og jeg har trosset svarte, ekle gresshopper som spretter rundt dørene for å kunne blogge en siste gang fra Kamerun. Koffertene er så godt som ferdigpakket - blant annet full av mange flotte gaver, gitt av mennesker som knapt har penger til nye klær til seg selv - og mitt store hus er nesten tømt. Tårer er felt, gode venner er sett for (kanskje) siste gang, og jeg flyter rundt i en rar boble av ufattelig tristhet over å forlate dette flotte landet, takknemlighetsfølelser over alt jeg har fått oppleve – samt en liten glede over å tenke på rundslikkinga jeg kommer til å få av hunden hjemme så snart jeg trør over dørstokken.

Toget fra Ngaoundéré går i morgen ettermiddag, og om alt går etter planen ankommer vi Yaoundé mandag morgen. Flyet til Europa går mandag kveld, tirsdag morgen har jeg flybytte i Paris og i Amsterdam før jeg lander på Sola halv tolv om formiddagen. Så snart kan et Kamerun-eventyr ta slutt!

Takk til alle dere som har fulgt meg dette året – som har kommentert på bloggen, sendt meg mailer og bedt for meg. Snart treffer jeg dere igjen!

Søndagstur til Mbé

Utsikt over Dii-sletta

Søndag etter kirketid satt Annbjørg og meg oss i bilen for å innta middag og kirkekaffe i Mbé, en tidligere norsk misjonsstasjon halvannen times kjøring unna Ngaoundéré. Her hadde familien Kaldhol (Finn Ove, Ranveig og sønn Øystein) tilbrakt helga. For meg ble det en ”for siste gang kjøre nordover og ned fallesen (bakkene ned fra platået som Ngaoundéré ligger på)”-tur.

Motorstopp i bakkene ned mot Dii-sletta. Sjåføren ligger i skyggen under lastebilen og slapper av

Snart i Mbé!

Ranveig shopper mango på vei hjem

Triste tider

Om temmelig nøyaktig ei uke lander flyet mitt på Sola. Det merkes på alle kanter at jeg nærmer meg slutten på oppholdet mitt her i Kamerun – og triste avskjeder (med kamerunesere, vel og merke) er allerede godt i gang. Jeg vil ikke hjem! Jeg liker ikke å tenke på at det jeg heretter gjør, antakelig blir gjort for siste gang her i landet. Skal ikke ta meg bryet med å ramse opp detaljer, men nevner som eksempler kamerunesiske venner, kamerunesisk mat, kamerunesisk natur, kamerunesisk vennlighet, kamerunesisk gudstjensteliv, kamerunesisk-fransk, kamerunesisk klesmote og kamerunesisk avslappede holdning til alt. Jeg kommer til å savne det alt sammen så altfor mye!!

I stedet for å fokusere på alt det jeg reiser i fra (da blir nemlig øynene merkelig våte), prøver jeg å tenke på og glede meg til alt som ligger hjemme og venter på meg. Familie, venner og Dinah (hunden). Snart en nyfødt baby hos Lill Åshild. Hermetiske fiskeboller i hvit saus med poteter. Brokkoli og blomkål. Melodi Grand Prix. Dobbel latte. Smash. Kjølig luft. Lange, lyse kvelder. Kino. Muligheten for å gå ute alene etter klokka seks. Fersk mozzarellaost. TV. Ruccolasalat. Jo da – lyspunktene finnes da der oppe i landet mot nord.

Dessuten: dagene flyr av gårde, og jeg informerer om at jeg denne siste uka ikke kommer til å prioritere internettrommet. Jobbing, pakking og avskjeder fyller dagene mine, foreløpig er allerede fire av seks dager fullstappa med program. Jeg kjenner allerede at jeg misunner de heldige haldingene som hadde ei ukes påskeferiefri før de dro hjem. Skjønner ikke hvordan jeg skal rekke full jobbing pluss alt det andre som skal gjøres før jeg setter meg på flyet nordover!

Hos skredderen i Burkina

Jeg blir litt småmobbet her nede fordi jeg bruker mye tid og penger på stoffmarkedet og hos skredderen. Men det er så moro!! Jeg kommer til å savne å gå på pagne-shopping og deretter ta stoffet med til skredderen. Det er så utrolig gøy å gå og vente på resultatet! Ikke alltid blir det like bra, men noe av det kommer jeg da til å ta med meg hjem. Og jeg trøster meg med at om mange av omslagsskjørtene er litt vel afrikanske, går det faktisk an å lage puter og duker av stoffet i steden for.

Denne gangen var jeg hos skredderen med mitt dyreste stoff-kjøp her i Kamerun. Vanligvis betaler jeg mellom 60 og 120 NOK for seks meter stoff, men nærmere 450 norske kroner gav jeg for det rosa stoffet som skimtes på benken. Det er i drøy overkant av hva den jevne kameruneser kan bruke på stoff i året! Men det finnes rike kamerunesere og rike misjonærer (ettåringer) som tar seg råd. Dette skal bli en tradisjonell kamerunesisk festdrakt, og jeg er svært spent på resultatet!

Det er min venninne Monique (øverst, i kamerunesisk kjole) som hjalp meg med å finne stoffet og finne modell til overdelen på drakten.

Lillesøsteren til Monique, og en av de tidligere engelskelevene mine på Col Prot.

Her iført skoleuniformen.

Ps: Burkina er en bydel i Ngaoundéré

Avskjed II

Et liv som ettåring i et fremmed land innebærer for mange avskjeder. Enkelt og greit. Tittelen på innlegget mitt heter ”avskjed II” – men det burde egentlig hete ”avskjed nummer sekshundreogfemtini”. Det føles i hvert fall sånn. Misjonsstasjonen har blitt tømt sakte, men sikkert de siste to månedene. Kirkebygger Helge, feriehusansvarlig Gerd, kirurg Jakob og bygningsingeniør Jan Martin dro alle hjem til Norge før påske. Haldingene dro hjem i påsken. Sykepleier og julevertinne Solbjørg rett etter. Kirkebyggerne Reinert og Svein reiste hjem til Norge for et par uker siden, sammen med barnebarn Kristian og kone Inger. I tillegg kommer alle besøk vi har hatt her. Avskjedene har vært mange, og det endatil før jeg har forlatt Ngaoundéré selv. Men det – forlatt Ngaoundéré – gjorde altså familien Askjer og min ettåringskollega Einar på fredag.

Tross frykt for å såre noen, må det innrømmes at avskjeden i dag var blant de tøffeste. Einar og jeg skal riktignok bo i samme by neste år, men avskjeden med Askjer-familien var en temmelig endelig avskjed. Sånt er rart å tenke på når man har bodd noen få hundre meter unna hverandre ett år og sett hverandre så godt som hver dag – men faktum er jo rett og slett at sjansene for å treffes igjen ikke er så veldig store. De reiste sammen med Einar til Frankrike for en måneds språkundervisning, og skal deretter tilbringe den korte sommeren i Norge før de reiser ut til Ngaoundéré igjen til to nye år i misjonens tjeneste.

Askjerfamilien har vært det faste holdepunktet, de som alltid kjente kulturen og språket litt bedre enn en selv, noen å rådføre seg med i situasjoner som kunne oppstå – men også svært gode venner å gå på restaurant med, drikke kaffe med, le med og prate med om alt mulig annet. Dere kommer til å bli savnet; Stine og Jan Erik med deres tre flotte gutter Gregor, Einar og Peder!

Og Einar – takk for samarbeidet! Ikke mer ColProt, ikke mer panisk planlegging for å prøve å få til en kreativ engelsktime. Undervisningen hadde ikke funket uten deg; så takk for din erfaring og gode lag med barn!

Her på misjonsstasjonen i Ngaoundéré er vi nå fem nordmenn. Det er lærer Annbjørg, representant Ranveig med sin evangelistmann Finn Ove, misjonærveteran Erik samt meg. Jammen er det tomt, gitt!

Hipp, hipp, hurra!

Min første 17. mai-feiring utenlands nærmer seg slutten, og jeg er nøyaktig så sliten som jeg alltid var etter en lang nasjonaldag på Haua i gode, gamle dager. Kvelden i går ble tilbrakt hos Annbjørg, der kakebaking, marsipanlaging og potetsalatlaging sto på programmet. Var i seng klokka halv ett, så da klokka i dag tidlig ringte klokka seks var vel ikke ønsket om å stå opp svært stort.

Kubbespillet som gutta hadde laget i sløyden ble brukt i dag!

Strengt tatt har jeg knapt følt jeg har vært utenfor Norges grenser i dag, den norske nasjonalfølelsen er merkelig sterk blant nordmenn så langt unna hjemlandet sitt! Dagen har inneholdt akkurat hva en nasjonaldag bør inneholde. Pynting tidlig om morgenen, flaggheising, 17. mai-tog, fellesfrokost, leker med barna, grilling, is-spising – og kaker og kaffe om ettermiddagen med masse gjester.

Vi er 11 nordmenn her nå, og vi gikk alle sammen i tog rundt på stasjonen. Vi sang for visepresidenten i kirka, de amerikanske misjonærene – og da vi nærmet oss våre respektive hus måtte vi springe i forveien og stille oss på trappa sånn at toget kunne hilse på hvert enkelt hus det bor nordmenn i også.

Vi har vært heldige med været også. Det var skinnende sol da vi lekte og grillet om formiddagen, og etter en liten regnbøye i ett-to tida ble været igjen bra til ettermiddagen. Til kaffen hadde vi invitert de amerikanske misjonærene, samt kamerunesere som har oppholdt seg i Norge over lengre periode. (Deriblant fire tidligere Hald-studenter) De to norske elevene (Einar og Gregor) imponerte stort med å kunne 17. mai-historien og så godt som samtlige 17. mai-sanger utenat!

Melodi Grand Prix i Kamerun?

Den siste uka har jeg fått flere bekymrede mailer om hvordan jeg klarer meg i Kamerun nå i disse Melodi Grand Prix-tider. Det er klart, det holder hardt – men med utmerkede oppdateringer og vurderinger fra min kjære venninne Gunn-Bente, går det faktisk. Jeg har fått personlig vurdering av alle (!) sangene (semifinalebidragene + de sangene som gikk direkte til finalen), opplysninger før finalen om hvilke land som lå på toppen av bookmakerlistene, oppdateringer underveis i showene (hvilke land som skuffet på scenen i forhold til musikkvideoen og andre nyttige opplysninger) – og nå i etterkant har jeg fått lister over hvordan stemmegivningen gikk for seg, hvilket land som fikk flest 12-poengere osv osv. Det er mye interessant statistikk å lese! Det er nesten håpløst å komme inn på nettsider og aviser sånn at jeg får finne informasjon selv, så all takk til Gunn-Bente som lar meg få delta litt i gp-livet i år også!

Og – en heldig time på internett gjorde at jeg klarte å laste ned vinnersangen (Serbia) som ble sendt til meg på mail. Temmelig overraskende, men så brukte jeg da heller ikke mer enn fem minutter å komme inn på dagbladet.no den dagen. Et stort gp-lyspunkt i en varm Kamerun-hverdag!

Hjemreisedato er satt i dag

5. juni lander jeg etter all sannsynlighet på Sola.

Agurktid

Endelig, ENDELIG, finnes det agurker i Ngaoundéré igjen! Lørdag ettermiddag var jeg på shoppings i byen. Og der lå de; små, grønne og utrooolig fristende. Enkelte ting er man ikke klar over at man er omtrent avhengig av før man ikke har kunnet spist det på fem måneder! Jeg klarte knapt å vente med å spise dem før jeg hadde kloret dem (som vi gjør med frukt og grønnsaker her nede). Etter å ha satt til livs en halv agurk stående ved kjøkkenbenken, åpnet jeg høytidelig en leverposteiboks og nøt en helt fantastisk kveldsmat. Agurk, altså. Fantastisk!

Jeg kjøpte tre. Bildet tatt søndag ettermiddag. I løpet av et døgn har jeg mao spist over en hel agurk.

Når jeg først er inne på temaet agurker, kan jeg jo informere om at jeg aldri helt har tenkt over betegnelsen slangeagurk før jeg kom hit til Ngaoundéré. Som dere ser på bildet, kan så absolutt ikke kamerunesiske agurker kalles for slangeagurker! De er små og butte, minner nesten litt om squash. Men så lenge de smaker (tydeligvis helt fantastisk) godt, spiller jo det liten trille.

To bilder som egentlig burde ha vært posta under tidligere innlegg

Hagen min.. Dere som har besøkt meg/bodd med meg nå i vinter kan overraskes over hvor pent det nå har blitt utenfor Solbu!

De søte jentene som selger meg mangoer annenhver dag.

Jeg gikk en tur...

Fredag ettermiddag var en av de (mange) lange ettermiddagene og kveldene på stasjonen. Da jeg hadde lest halvannen bok etter jobb, fant jeg ut at det var på tide å ta saken i egne hender. Jeg slengte ipoden, identitetspapirer og kameraet i veska og traska i vei – mot byen. Det er godt å gå med musikk i ørene, for da hører jeg ikke alle tilropene jeg får, og tilværelsen føles en smule mer anonym. Da jeg hadde kommet meg nesten til kinoen i byen (for de som er lokalkjent, og det er jo noen av dere) hørte jeg ei ung jente som ropte navnet mitt. Jeg stoppa opp og fjerna musikken fra ørene, og jenta kom springende så fort hun kunne over gata. Hun prata i vei, og lurte blant annet på om jeg skulle ha engelsktimer på mandag. Jeg smilte og vekselvis nikka og rista på hodet – og ante ikke hvem jeg sto og snakka med. Med over fire hundre collegeelever jeg underviser i løpet av ei uke, har jeg fremdeles ikke sjans å huske alle ansiktene. Men jenta prata i vei som om vi var gamle kjente, og snart inviterte hun meg hjem til seg. Jeg tenkte at det kunne jo være trivelig, og snart befant jeg meg i et lite rom sammen med et lite utvalg av familien hennes.

Min elev i rosa topp. På tv-en viser de 15 år gamle Step by step-episoder...

Jeg ble sittende en stund, vi så på fotografier (som man gjerne gjør når man er på besøk hos kamerunesere), og hun og mora var svært så pratsomme. Blant annet syntes min lille elev det var for ille at jeg ikke var gift og at jeg ikke hadde noen unger. Merk dere hvordan dette ikke henger sammen. Det at jeg ikke er gift, utelukker virkelig ikke på noen som helst måte at jeg har en unge eller to. Hun tilbød seg kjapt å gi bort sin egen storebror til denne hvite engelsklæreren, men der måtte jeg smilende takke nei. Ingen planer om det!

Før jeg gikk hjemover igjen, rakk jeg å forstå at hun går i en av torsdagsklassene mine. Det begrenser utvalget til to hundre elever, så nå gjenstår det bare å leite seg fram til riktig jente som jeg kan gi et lite husker-du-da-jeg-var-på-besøk-nikk.

Ledig hybel i Oslo fra høsten?

Skulle trodd at jeg, organisert som jeg er, hadde avklart dette for lenge siden. Men jeg har altså ikke det. Og snart rammer de harde fakta meg: om en drøy måneds tid er jeg på vei nordover og om enda noen måneder er jeg atter student på Blindern igjen – uten at jeg foreløpig har tenkt på hvor jeg skal bo. Har noen et ledig rom? Er ikke kravstor, men høyhastighetsinternett (hvilket flott ord!) og vaskemaskin (oppvaskmaskin?) lyder virkelig som musikk i mine ører. Selv kan jeg stille med bok- og filmsamling, en afrikansk treelefant samt Aftenposten (morgen- og aftennummer).

Om du har rom ledig i kollektiv eller kjenner noen som mangler en kollektivkamerat, send meg en mail på anettenesvold @ gmail.com, en mail som inneholder detaljer som pris, adresse, hvem som bor der, hvor stort det er osv.

Familiebesøk

En måned eller to for seint ute: litt bilder fra besøket jeg hadde av mor og far og Elisabeth!

Mamma og jeg hos min faste stoffleverandør på Petit Marché



Hos den heldige skredderen som får æren av å sy alle mine kreasjoner - måling og diskutering av modeller


I mellomtida sto far på gata og venta. Sånn er det å være mann!


Mamma sammen med den ene førskoleklassen

Den lille jenta syntes det var litt mye på en gang å måtte skrive tre-tall og ha besøk av de fire hvite menneskene - så hun tissa like godt på seg.