Isbading i tørketida

Til å være et sted hvor jeg tilbringer uforbeholdent mye kvalitetstid, er bassenget et svært forsømt område i bloggen min. Helt siden jeg kom i august har jeg prøvd (og stort sett klart) å svømme 3x1000 meter her hver uke. Disse tretusen meterne er det eneste jeg får av trim i løpet av uka, så de er da svært velkomne! Og når meterne er ferdigsvømt legger jeg meg og slapper av; på flytemadrassen midt i vannet med sola steikende på kroppen. Da er misjonærlivet deilig!

Bassenget byr også ellers på mange gleder. Her leker vi med Askjer-barna, vi spiller vannpolo med de amerikanske barna, vi har grillparties med resten av misjonærgjengen - og det er et ypperlig sted å stikke av når man vil være litt alene og ikke orker å omgås mennesker på halvdårlig fransk.



Men desember og januar er ikke særlig gode bassengmåneder. Som noen vel har fått med seg er det rett og slett kaldt i Ngaoundéré for tida. Det har vært nede i ni grader celsius om natta, og buksene og den varme genseren er på rett som det er. Blant annet er det lenge siden jeg spiste frokost i t-skjorta! Jeg synes det er godt å slippe å svette dagen lang, men dessverre påvirker den kalde temperaturen også bassenget. 21 kalde grader er ikke mye når man er vant til lunkent badevann. Kari Helene har vært flink og fortsatt med svømminga også nå i januar, men jeg må innrømme at jeg har pinglet ut. Hvem skulle trodd det, jeg som alltid var førstemann uti kalde badevann da jeg var yngre?

Fredag for halvannen uke siden tok jeg meg derimot i nakken og sa til meg selv at det virkelig var på tide med litt svømming igjen. Altfor mye sjokoladespising i juleferien! Kari Helene hadde sagt at etter etpar runder var ikke vannet så kaldt lenger, og da gikk det helt fint. Jo da. Klart det. Jeg frøys og hakket tenner, og da de 34 rundene var over var jeg helt rød av kulde; den varme dusjen gjorde regelrett vondt. I etterkant har jeg dessuten fått en kraftig forkjølelse, med skikkelig vondt i halsen og i ørene. Nå går jeg på antibiotika, og håper det skal forsvinne snart!

(Illustrasjonsbildet vise Astrid Katrine og Tor Marius, en kald desemberkveld med grilling ved bassengkanten.)

Januar på kvinnesenteret

Juleferien er ubønnhørlig over, og jeg er tilbake til striskjorta og havrelefsa. Nesten, i hvert fall. Foreløpig har arbeidet bestått av en time som hjelpelærer i 3. klasse, samt en time engelskundervisning på Centre Socio Menager. Kan fint like denne myke overgangen til hverdagen!



Hver onsdag formiddag underviser jeg altså en time engelsk på et kvinnesenter i byen. Her går det jenter som ikke har råd til å gå på college (videregående), eller som har droppet ut av skolen av andre grunner. Målet er å få jentene ut i arbeidslivet, med fokus på praktiske oppgaver. De lærer blant annet å sy og å strikke – og altså litt engelsk. Jentene er litt yngre enn meg, fra femten/seksten til rundt tjue, men vi trives svært godt sammen, og det er artig å prøve å få litt engelskkunnskaper inn i hodene deres. Hvor mye som egentlig kommer inn kan naturligvis diskuteres når vi bare har en eneste time i uka, men gleden er da desto større når de faktisk klarer å gradbøye et adjektiv!

Baby på toget

Andre erfaringer gjort i ferien:

*Fransken min forbedrer seg utrolig mye raskere når jeg slipper å prate engelsk innimellom norsken og fransken
*Desember er ikke riktige måned å gå på safari i Kamerun på – med mindre man bare er interessert i flodhester, krokodiller, villsvin, antiloper og apekatter.
*Man føler seg svært lite fresh etter 23 timer på kamerunsk nattog
*De kjekke politimennene i kupeen ved siden av holder seg derimot uforskammet opplagte, og er alltid svært klare for en flørt
*Souvenirshopping i Yaounde (Kameruns hovedstad) er et mareritt! Takke meg til rolige markedsselgere i Ngaoundéré!
*Etter muslimenes ”sauefest” (offerfest) 30. desember, samt nyttårsfeiring 31. desember og 1. januar skal det vanskelig gjøres å finne en edru taxisjåfør i Yaounde
*Taxitur til/fra flyplass går allikevel overraskende bra
*Avskjeder på flyplasser er ikke svært gunstig for øyesminken
*Score er Kameruns shoppingparadis. De har Wasa knekkebrød og KitKat. After Eight og valnøtter. Ordentlig te og ordentlig melis. Fransk kokesjokolade og suketter. Tørr ikke tenke på hvor mange tusen (norske kroner!) jeg har brukt der den siste måneden.
*Kamerunske guttebabyer på en måned er ufattelig søte!
*Tv-serien Grey’s Anatomy (som gikk på norsk TV i fjor høst) passer ypperlig som dvdmaraton i et jentekollektiv.
*Og til sist: pass på å ha full oversikt over kamerunske kjendiser før man setter seg på flyet ut av landet. Særlig fotballkjendiser. Sjansen er stor for at ”velduftende rastamann ved min side” (sitat Maria i sms) er kaptein på fotballandslaget og kåret til Europas 8. kjekkeste fotballspiller (kilde: min medettåring Einar, som kan alt om kjekke menn i Europa - og fotballspillere, naturligvis). Og da er det litt pinlig at man ikke helt skjønner hvorfor alle andre hilser på mannen som sitter ved siden av en, og faktisk må stille det dumme spørsmålet ”hva er det du gjør, da?”

Atter et ps: Maria var hovedfotograf i juleferien. Men de må framkalles. Og deretter skannes. Så det kan ta litt tid før mangobladlenkene og de tamme apekattene kommer på bloggesiden min, dessverre

Julefeiring i Gadjiwan

Når ikke jula kan feires på Haua, er Gadjiwan uten tvil det beste alternativet. Enkelt og greit! Maria og jeg tilbrakte ei knapp uke hos Solbjørg og hennes venner på Peresletta, og det var virkelig et minne for livet. Solbjørg kan det å være vertinne, og med dansk marsipan og tomtegløgg blant godsakene på kaffebordet manglet vi sannelig ingenting.

Høydepunktene sto klisjeaktig nok i kø. Allerede ankomstkvelden var vi med søndagsskolebarna til nærmeste landsby for å synge og danse til tam-tamtrommer. Litt småpinlig når selv treåringene hadde bedre rytmefølelse enn oss, men i mørket var det heldigvis ikke så lett å se hvem av de hvite jentene som danset dårligst…

Julaften formiddag sto nok en eksotisk aktivitet på programmet; nemlig å lage julelenker av mangoblad. Egentlig er dette en jobb for guttene i landsbyen, men som hvite jenter gjør vi jo stort sett som vi vil i dette landet…og etter en rask opplæring laget vi mangobladlenker som vel igjen lignet mest på noe en kamerunsk treåring kunne laget. Til orientering: det var ikke så lett å finne like store blad sånn at lenkene ble jevne! Etter at pynten var hengt opp, kom jentene oss til unnsetning og ryddet opp etter oss. Og da måtte vi beleilig nok stikke, for da var julemiddagen - som kokken til Solbjørg hadde laget - ferdig.

Om kvelden samme dag – mens familie og venner i Norge spiste juleribbe/surkål/kalkun/pinnekjøtt etc – satt vi i landsbykirka som var fint pynta med mangolenker. I fem timer ble vi underholdt av korsang og diverse julespill. Alt foregikk på perespråket, så vi skjønte fint lite…men det var artig å høre og se på uansett. I begynnelsen fikk vi for øvrig litt oversettelseshjelp av ”livvakten” vår - en College Protestant-elev Solbjørg hadde satt for å passe på de stakkars norske jentene – men ettersom timene gikk ble livvakten for trøtt til å oversette noe særlig. Men han gjorde naturligvis den viktigste jobben sin, nemlig å følge oss til ytterdøra vår når showet var over.

1. juledag er den store festdagen i Kamerun, og etter morgengudstjenesten var hele menigheten samlet under mangotrærne til felles middag og sosialt samvær. På menyen sto couscous, kjøtt og grønn ”slimesaus”. Artig og uvant konsistens på det tre bestanddelene, men godt smakte det! Couscous av maismel er for øvrig herved min nye livrett!

Ellers har vi fått tidenes omvisning i Gadjiwan av etpar college-elever, vi har spist fantastisk nydelig couscous (igjen!) hos presten i Mayo Boleo, vi har danset enda mer med søndagsskolebarna, vi har gitt penger til ved til ei blind, gammel dame som frøys sånn om nettene, vi har selv frosset en mørk og kald kveld da vi viste Jesusfilmen i en landsby, vi har sett landsbyfotballkamp (ungguttene som er utenbys for å gå på skole mot ungguttene som fremdeles bor i Gadjiwan), vi har tatt turen til Kontcha, grenselandsby mot Nigeria – og vi har spist uanstendig mye søtsaker og sitrusfrukter (sistnevnte selvplukket fra trær i hagen).

Alt i alt har jeg med andre ord blitt svært glad i Gadjiwan og beboerne der, og kan ikke få takket Solbjørg nok for at vi fikk komme!

Ps: det var svært hyggelig å komme hjem til stappfull mailinnboks også! Tusen takk for alle mailene, jeg skal prøve å få svart dere alle i løpet av ikke så altfor lang tid.