Julefeiring i Gadjiwan

Når ikke jula kan feires på Haua, er Gadjiwan uten tvil det beste alternativet. Enkelt og greit! Maria og jeg tilbrakte ei knapp uke hos Solbjørg og hennes venner på Peresletta, og det var virkelig et minne for livet. Solbjørg kan det å være vertinne, og med dansk marsipan og tomtegløgg blant godsakene på kaffebordet manglet vi sannelig ingenting.

Høydepunktene sto klisjeaktig nok i kø. Allerede ankomstkvelden var vi med søndagsskolebarna til nærmeste landsby for å synge og danse til tam-tamtrommer. Litt småpinlig når selv treåringene hadde bedre rytmefølelse enn oss, men i mørket var det heldigvis ikke så lett å se hvem av de hvite jentene som danset dårligst…

Julaften formiddag sto nok en eksotisk aktivitet på programmet; nemlig å lage julelenker av mangoblad. Egentlig er dette en jobb for guttene i landsbyen, men som hvite jenter gjør vi jo stort sett som vi vil i dette landet…og etter en rask opplæring laget vi mangobladlenker som vel igjen lignet mest på noe en kamerunsk treåring kunne laget. Til orientering: det var ikke så lett å finne like store blad sånn at lenkene ble jevne! Etter at pynten var hengt opp, kom jentene oss til unnsetning og ryddet opp etter oss. Og da måtte vi beleilig nok stikke, for da var julemiddagen - som kokken til Solbjørg hadde laget - ferdig.

Om kvelden samme dag – mens familie og venner i Norge spiste juleribbe/surkål/kalkun/pinnekjøtt etc – satt vi i landsbykirka som var fint pynta med mangolenker. I fem timer ble vi underholdt av korsang og diverse julespill. Alt foregikk på perespråket, så vi skjønte fint lite…men det var artig å høre og se på uansett. I begynnelsen fikk vi for øvrig litt oversettelseshjelp av ”livvakten” vår - en College Protestant-elev Solbjørg hadde satt for å passe på de stakkars norske jentene – men ettersom timene gikk ble livvakten for trøtt til å oversette noe særlig. Men han gjorde naturligvis den viktigste jobben sin, nemlig å følge oss til ytterdøra vår når showet var over.

1. juledag er den store festdagen i Kamerun, og etter morgengudstjenesten var hele menigheten samlet under mangotrærne til felles middag og sosialt samvær. På menyen sto couscous, kjøtt og grønn ”slimesaus”. Artig og uvant konsistens på det tre bestanddelene, men godt smakte det! Couscous av maismel er for øvrig herved min nye livrett!

Ellers har vi fått tidenes omvisning i Gadjiwan av etpar college-elever, vi har spist fantastisk nydelig couscous (igjen!) hos presten i Mayo Boleo, vi har danset enda mer med søndagsskolebarna, vi har gitt penger til ved til ei blind, gammel dame som frøys sånn om nettene, vi har selv frosset en mørk og kald kveld da vi viste Jesusfilmen i en landsby, vi har sett landsbyfotballkamp (ungguttene som er utenbys for å gå på skole mot ungguttene som fremdeles bor i Gadjiwan), vi har tatt turen til Kontcha, grenselandsby mot Nigeria – og vi har spist uanstendig mye søtsaker og sitrusfrukter (sistnevnte selvplukket fra trær i hagen).

Alt i alt har jeg med andre ord blitt svært glad i Gadjiwan og beboerne der, og kan ikke få takket Solbjørg nok for at vi fikk komme!

Ps: det var svært hyggelig å komme hjem til stappfull mailinnboks også! Tusen takk for alle mailene, jeg skal prøve å få svart dere alle i løpet av ikke så altfor lang tid.