Negerboller i Ngaoundéré

Det nærmer seg jul også i Ngaoundéré, merkelig nok. Ikke fryser jeg, og ikke har jeg på meg det grå ulljuleskjørtet mitt. De eneste juletrærne i nærheten er av plastikk, og amerikanerne pynter med skrekkelige lys i alle slags fæle farger. Varm sol og fravær av julepynt utenfor misjonsområdet tar knekken på det som måtte prøve å få meg i riktig juleånd. Men vi forsøker da å holde på advent- og julestemningen. Hver søndag tenner vi lyset i adventstaken, vi har høytlesing fra Julemysteriet daglig, og julemusikken går for fullt i cd-spilleren. Vi har bakt noe så politisk korrekt og passende som negerboller (og kakemenn og serinakaker, men det er ikke like morsomt). Og vi har hatt juleverksted med deltakere fra seks ulike nasjoner; Kamerun, Frankrike, USA, Finland, Tyskland og Norge - så nå kan hele den internasjonale gjengen de to norske ordene "juleverksted" og "risengrynsgrøt".

Og tross uvante juleomgivelser, høytiden skal bli bra!! I morgen reiser jeg til Yaounde for å hente Maria på flyplassen. Jeg får nemlig julebesøk av min gode venninne Maria fra Egersund, og sammen skal vi altså ha tidenes juleeventyr i Kameruns hete… Turen skal først gå nordover, til provinsen ”extreme nord” hvor Maria skal få se den muslimske delen av Kamerun – samt få shoppet noen ordentlige souvenierer (vi pleier å være flinke på shoppinga, vi to...). Så står to obligatoriske safariturer i en nasjonalpark på programmet, før vi setter nesa vestover og feirer selve juledagene i en landsby midt inne i tjukkeste Afrika. Landsbyen heter Gadjiwan, og her er det en norsk sykepleier som nå arbeider frivillig i vinterhalvåret. Solveig Pileskog har invitert oss fire jenter (Astrid Katrine og Kari Helene + Maria og meg) på julefeiring i Gadjiwan, og det gleder jeg meg stort til!

Jeg skriver altså her nå for å ønske mine lesere en riktig god jul. Skal ikke
se helt bort fra at det kan dukke opp noe mer her på denne siden av nyttår – men jeg kan ikke garantere at det er internett og pc jeg kommer til å prioritere høyest når Maria kommer… :)

Kveldsstemning hos Jean Pascal

Språkforvirring i klubben

Einar og Gregor (de to norske guttene), tre amerikanske barn og en finsk gutt utgjør ”de hvite barna” på misjonsstasjonen i Ngaoundéré, og hver tirsdag samles vi til leking, håndarbeid/verksted og speideraktiviteter. Dette er jo ting jeg har drevet en del på med tidligere, men utfordringene ligger på et helt annet plan enn hva det gjorde i Sokndal I KFUK. Utfordringen i klubben vår går på det rent språklige, bokstavlig talt. De amerikanske og de norske barna prater bra fransk, men det gjør ikke den finske gutten…så alt må foregå på engelsk og norsk. De norske og de amerikanske barna prater bare fransk med hverandre – for det er jo den eneste måten de kan kommunisere på. Og Einar og Gregor kan ikke snakke engelsk med Santo. Spencer, den eldste av de amerikanske barna morer seg dessuten ofte med å slenge ut fraser på fulani. Språkvirvaret blir småkrevende når 6 barn snakker samtidig til meg på noe som i kampens hete føles som hvert sitt språk. Så innimellom glemmer jeg meg og prater fransk til alle sammen før det plutselig går opp for meg at nå skjønner ikke stakkars Santo bæret. Og ble dette for mange språk og for mye å holde styr på til at det var mulig å skjønne noe av det – så kan dere trøste dere med at det gjør altså stort sett ikke vi heller.

En hilsen til tredjeklassene på Hauge skole

Jeg har fått høre at elevene til mamma er blant mine ivrige blogglesere. Mamma underviser på barneskolen på Haua, og nå har de fått seg internett i klasserommet. Teknologien når raskere til Haua enn til misjonsstasjonen i Ngaoundéré!

Mammas elever lurte på hva kamerunske barn gjør for noe. Og da måtte jeg faktisk tenke litt. Kamerunske barn har nemlig ikke organiserte fritidsaktiviteter som speideren, kor, håndball, fotball, turn eller skolekorps. Når de er ferdige på skolen for dagen, går de stort sett hjem og hjelper foreldrene i huset. Guttene bærer gjerne vann og samler ved, mens jentene hjelper til med matlaging og annet husarbeid. Det tar mye tid å gjøre husarbeid her, så all den hjelpen som foreldrene kan få, er bra. Blant annet er det få som har komfyr, så maten blir laget over bål.


Kamerunere er veldig glad i å sparke fotball, så dersom de har noe fritid, gjør barn i alle aldre det. Spesielt guttene, naturligvis. De har sjelden råd til fotballer, så de bruker ofte en tennisball eller en annen liten ball. Og de er veldig glade når nordmenn har med seg ordentlige fotballer fra Norge! På bildet over ser dere forresten Einar som er sammen med masse barn i en menighet utenfor byen. Vi hadde med oss hoppetau, og det syntes de var veldig morsomt!

Her inne på misjonsstasjonen kryr det dessuten av barn som enten spiller fotball eller som tigger penger, godteri og brødmat. Mange av dem får lite mat hjemme, og er veldig sultne etter en lang dag på skolen. Det er ikke så morsomt å si nei til sultne barn, men vi kan liksom ikke gi mat til alle som spør oss om det heller.

Til tredjeklassene på Haua: Takk for at dere leser bloggen min! Håper dere er flinke på skolen og snille med mamma. Og så må dere ha en fin advent og lage mange fine julepresanger!